Da kan man fint si takk og farvel til 2023. Et år med mange nedturer, men også mange oppturer. Som hvor snille alle var og hjalp meg med Kevin, alle de nye og gode vennene jeg har fått, første Syden tur med tuppa og ikke minst kjøpet av en splitter ny leilighet. De aller største nedturene dette året har vært kampen mot ensomhetsfølelsen, kampen mot angsten og ikke la den få full kontroll over livet mitt, og ikke minst det faktum at jeg ikke hadde tuppa i jula. Spesielt det siste har vært tøft og akseptere. Og det jeg brukte aller mest tid på i løpet av 2023 var å finne ut hvordan jeg skulle takle det uten å bli henta med klem-deg-selv drakt, eller bli etterlyst av politiet for kidnapping. Løsningen ble som dere vet; å feire julen i Vietnam. Og en bedre løsning tror jeg ikke finnes, for jeg hadde en helt fantastisk tur.
Til alle dere som sier at jeg er tøff som tok denne turen alene, så vil jeg bare si at jeg hadde null peiling på hva jeg gjorde når jeg bestilte denne turen. Jeg bare trykket på en knapp på internett og før jeg viste ordet av det så hadde jeg bestilt en tur til Vietnam. Ett land jeg egentlig ikke vet/visste så veldig mye om, bortsett fra at det ligger i Asia, og det var en krig der for mange mange år siden. Og når man ikke vet hva man egentlig gjør, så er det veldig lett å være tøff. Jeg skal ærlig innrømme at fra jeg satte meg på flyet og fram til jeg var framme på hotellet, så var det eneste jeg tenkte; Hva i helsike er det jeg har gjort, hvordan i alle dager skal jeg overleve i den største byen i Vietnam helt alene. Og hvordan kunne jeg tro at dette skulle gjøre julen uten tuppa noe enklere. Hvis man ser bort i fra den første tanken (hva i helsike er det jeg har gjort) så var alle disse tankene helt bortkasta. Jeg overlevde helt fint i Vietnam. Selv om jeg reiste alene, selv om det er et lite mirakel at jeg ikke ble påkjørt av en motorsykkel/moped/scooter. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig og samle så mange av disse kjøretøyene på en plass uten at det skjer en eller annen form for en ulykke. Og de var overalt. Man kunne ikke gå på fortauet fordi der var det fult av parkerte motorsykler. Og de kom kjørende fra alle retninger. Spilte ingen rolle om det var plass der de kom kjørende. Det tok meg fire dager å lære at den eneste måten man krysser veiene på i Vietnam er ved å lukke øynene og bare gå, mens man ber en stille bønn til den store flygende pingvin.
Dag 1 i Vietnam ble brukt på å hvile. Det tar litt tid å komme seg dit, og det å sove på fly er ikke så veldig enkelt. For hver gang jeg sovnet så tok det ikke lange tiden før det sto en dame og spurte om jeg ville ha litt mat eller drikke. Så det å komme fram til hotellet og solsenga på taket, var ufattelig godt. Kvelden ble brukt på å finne en minibank. Det tok 2 timer. Jeg har null retningssans, og folk i Vietnam snakker ikke engelsk. De later som de skjønner engelsk, så hvis du spør så får du svar, det er bare ikke det rette svaret. Pluss at jeg turte ikke å krysse veien, så jeg gikk store omveier og ble bare mer forvirra over hvor jeg var hen. Så den eneste måten å komme seg hjem på var med drosje. Tok 1 time å finne den, og det viste seg i ettertid at det ikke var en ekte drosje, for han skulle ha 3x så mye mer penger enn hva de andre drosjene skulle ha. Men da har man i det minste opplevd det og lært noe. Viktig å lære sånt ganske tidlig på turen.
Dag 2 ble brukt på krigsmuseum. Jeg var klar over at det hadde vært en lang og brutal krig, men var ikke klar over hvor brutal USA var i mot sivile mennesker i Vietnam. Jeg var heller ikke klar over at det ble brukte så mye gift i angrepene sine. Den dag i dag så blir det født barn med alvorlige lidelser pga. all giften som ble brukt under krigen. Og mye av dyrelivet i Vietnam forsvant. Det forundrer meg at vi mennesker aldri kan lære med tanken på krigen i Ukraina og alle andre plasser. Vi mennesker kan virkelig være ondskapsfulle. Etter å ha vært der så gikk det en del timer på å finne veien tilbake til hotellet. Hadde planer om å ta en taxi, men fant aldri noen taxi. Fikk tilbudet å bli kjørt hjem ved å sitte bak på en motorsykkel, men jeg hadde ikke så veldig lyst til å bruke turen min på et sykehuset så jeg sa nei takk til det tilbudet. Etter å ha gått i 3 timer fant jeg endelig noen som forklarte meg at jeg holdt kartet mitt feil vei. Og merkelig nok så ble det mye enklere å finne fram når jeg snudde på det kartet. Og jeg var faktisk ganske så imponert over meg selv når jeg fant igjen hotellet. På kvelden dro jeg ut og ble kjent med noen hyggelige mennesker fra Singapore og Kina. Vi dro på ett veldig fancy utested (du vet det er fancy når det står en dame på do og gir deg et varmt håndkle du kan tørke hendene dine på) Klarte å bestille en drink hvor det lå en skive mais og bada. En veldig snodig kombinasjon, og jeg ble faktisk litt fascinert over den maisen. Drinken smakte helt forferdelig, men det sier seg jo selv når det ligger en mais og bader å nyter livet sitt oppi den. Alt i alt så var dette en veldig læringsrik og gøy dag
Dag 3. 24 desember. Julaften uten tuppa. En dag jeg absolutt ikke må ha noe mye alene tid. Så jeg hadde planlagt å være med på en busstur til en øy med apekatter. Bussen skulle plukke meg opp på hotellet kl. 07.30. Jeg hadde derfor på alarm 06.50. Plutselig så våkner jeg av at telefonen på rommet ringer. Ser på klokka at den er 07.30. Jeg spretter opp og roper en masse fine ord. Ringer ned til resepsjonen og får heldigvis beskjed om at jeg har 10 min på meg til å rekke turen. Det er fascinerende hvor effektiv man plutselig blir når man har forsovet seg litt. For jeg rakk bussen. Turen startet med å ta en bilferje over til en øy, og igjen blir jeg fascinert over hvor mange motorsykler det er mulig å samle på et lite sted. Skjønner ikke hvordan bussen fikk plass på den ferja. Så kom vi fram til apekattene. Og her var det en viktig regel, ikke ha på deg briller. På grunn av noen forskningsgreier var briller et tegn på mat. Så hadde du på deg briller ble du angrepet og du kunne si takk og farvel til brillene dine. Trodde de du hadde noe som kunne være mat og du ikke hadde gjømt det i en sekk eller veske, så kunne du si takk og farvel til det også. De stakk egentlig av med solkremen min, men skjønte heldigvis raskt at det ikke var mat, så jeg fikk den tilbake. Men bortsett fra at de var noen frekke tyver, så var de egentlig veldig søte, og jeg traff min framtidige man på denne øya (se bilde) Dessverre så ble det litt problemer med å skaffe han pass, og familien hans var litt i overkant mye, så han ble igjen i Vietnam. På denne øya hadde de også krokodiller som vi kunne mate. Vi fikk utdelt en fiskestang med en ål. Kan også ha vært en tentakel fra en blekksprut (de er litt like så vanskelig å si akkurat va det var) Så slengte man snøret i vannet og håpet at en krokodille ville la seg friste. Det tok litt tid, men jeg fikk da fanget en til slutt. Dessverre så røyk tråen så jeg fikk den ikke på land. Men den hadde sikkert ikke fått plass i kofferten likevel, så det var vel lik så greit. Etter å tilbrakt noen timer med min nye svigerfamilie, dro bussen videre til et fiskemarked. Det er overraskende mye rart i havet som er spiselig, selv om det ikke er fisk og ikke ser spesielt spiselig ut. Jeg spurte mine nye venner om dette var sånt de pleide og spise, og det var det. Jeg lurte derfor på hvem det var som fant ut at sjøpenis (se bilde) det blir en ypperlig middag. Svaret jeg fikk tilbake var at det var sikkert samme fyren som fant ut at sur strømning var godt som mat. Men tilbake til turen. Etter fiske markedet så dro vi til en strand. Og hadde jeg visst at dette var en del av turen, så skulle jeg hatt med badetøy og bada, for vannet var mer enn varmt nok til det. Men det hadde jeg jo altså ikke, så i stedet fikk jeg tilfredsstilt det lille jeg har av samlemani (den begynner å komme tilbake) ved å plukke en masse skjell. Så dro vi hjem, og da var det plutselig veldig mange flere som skulle ta båten bort fra øya. Så vi sto i kø i 1 time og 30 min ++++ for å komme oss på den bilferja. Heldigvis for oss så var det en karaoke bar på utsiden hvor det sto en hyggelig fyr og underholdt oss (han kunne ikke synge). Turen var så pass fin at når jeg kom tilbake på hotellet klarte jeg å ha en liten video samtale med tuppa. Og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle greie før turen.
Jeg ser nå at dette innlegget blir veldig langt. Så jeg velger å avslutte det nå, også kommer jeg tilbake om ikke alt for lenge med et nytt innlegg om resten av turen og på hvordan 2024 har startet. Kjøkkenet mitt er uansett alt for kaldt til at jeg kan bake der nå, så greit å ha noe og skrive om senere også. Håper alle dere som har lest dette har hatt en fin jul og en bra start på det nye året. Bare for å gi ett lite hint om hvordan 2024 har startet, så har jeg igjen klart å få et strykejern i hodet.
