Besøk av en uvelkommen venn

Sometimes the people around you won’t understand your journey.

They don’t need to; it’s not for them 

I forrige innlegg så lovet jeg å bake en trøstespise kake, men det skjer ikke, i hvertfall ikke i 2023. Grunnen til det er at jeg har fått besøk av en gammel venn som har gjort ting veldig vanskelig. Denne vennen heter Angst. Jeg var ikke forberedt på at hun skulle komme tilbake i livet mitt, og ikke var hun spesielt velkommen heller. Men måten mitt forrige forhold tok slutt på, laget god plass i livet mitt til henne. Hun tar i hvertfall veldig god plass. Med seg i bagasjen hadde hun en haug med negative stemmer som flyttet inn i hodet mitt. Siden jeg ikke ønsket å ha Angst tilbake i livet mitt, har jeg i det siste brukt mye tid på å rømme bort fra henne. Noe som er ekstremt slitsomt og en smule usunt. Når man rømmer fra Angst så tar man ikke alltid de beste valgene. Jeg har også vært mye sint på Angst. Jeg skjønner ikke helt hvorfor hun skulle dukke opp nå når jeg egentlig har det ganske bra. Og jeg skjønner ikke hvorfor hun skal ta så stor plass at jeg glemmer alt som er bra i livet mitt, og jeg er sint fordi hun gjør ting jeg vet er gøy og morsomt, så ekstremt vanskelig. Men aller mest er jeg sint på meg selv. Sint for at jeg føler så mye. Sint for at jeg lar henne ta den plassen. Sint for at jeg satte meg selv i denne situasjonen at jeg trodde jeg var vært noe, og at jeg igjen ga hjerte mitt til noen som bare ødelegger det.   

Men uansett hvem jeg er sint på, og uansett hvor mye jeg prøver å rømme, så blir jeg ikke kvitt Angst. Hun er limt fast til meg med superlim. Og til slutt er det ikke noen krefter igjen til å kjempe i mot. Og man kollapser til slutt på baderoms gulvet i fosterstilling. Og der blir man liggende helt til man innser at Angst er en del av livet mitt nå, og at jeg må finne ut en måte å leve på lag med henne slik at jeg fortsatt kommer meg ut i denne verden samtidig som jeg ikke gir henne alt for mye makt/oppmerksomhet. Og det er der jeg har brukt/bruker tiden min på nå. Hun er fortsatt med meg i alt jeg gjør, men jeg prøver å ikke la henne stoppe meg fra å gjøre det jeg har lyst til. Men det er ingen lett jobb, og det er ekstremt slitsomt, for hun er så forbaska sta. Og det irriterer meg noe voldsomt. For jeg vet at ting går bra, så da skjønner jeg ikke hvorfor hun skal henge seg på og gjøre ting så mye vanskeligere. 

Angst dukket så klart opp på det verste tidspunktet som var mulig. For er det noe jeg virkelig har gruet meg til, så er det desember og julen 2023. Helt siden mitt gamle liv døde for 1 år og 8 måneder siden så har jeg gruet meg til dette. Den første julen uten tuppa. Jeg har hele tiden visst at når denne tiden kommer, så må jeg komme meg langt bort. Spørsmålet har bare vært hvor langt. Og etter mye fram og tilbake ble svaret på det Ho Chi Minh city i Vietnam. Den 21 desember setter jeg meg på flyet og drar alene ned til Vietnam. Når jeg skriver dette så virker det helt feil at en person som sliter så mye med angst skal greie og reise helt alene til Vietnam. Men reising har bestandig vært medisin for meg. En måte å komme meg bort fra virkeligheten på. Og akkurat nå tenker jeg at denne turen er akkurat det jeg trenger for å greie og kjempe videre mot angsten. Hvorfor valget ble Vietnam er jeg ikke helt sikker på, men litt av grunnen er at det er ett helt annerledes land enn jeg har reist til tidligere. Og jeg tror ikke jul blir feiret på samme måte der som i mange andre land, så jeg tror, eller i det minste håper, at det blir litt lettere og skal takle julen. Selv om jeg gleder meg til turen og ikke ser helt mørkt på julen nå,  så er det helt feil i mitt hode at jeg ikke skal feire den med tuppa. Jeg valgte jo ikke dette. Og igjen må jeg bare finne meg i noe som jeg syns er helt feil. Jeg er så dritt lei av at andre mennesker tar valg som påvirker meg, uten at jeg har noe jeg skulle ha sagt. At jeg ikke en gang får en mulighet til å fikse og gjøre om på det. Jeg skal bare smile og gå videre med livet mitt. Og jeg prøver så godt jeg kan, men fy %//¤¤((/90&& (et eller fem veldig stykt ord) så slitsomt det er. Plassen jeg virkelig skulle ha reist til, er Narnia. Det hadde jeg virkelig trengt nå. Men døra dit har jeg ikke funnet enda, så da blir det Vietnam. Og med tanken på alt det merkelige som kan skje på kjøkkenet mitt når jeg baker, så er jeg ganske sikker på at jeg får oppleve mye merkelig der også. 

2023 er snart over. Og selv om den siste tiden har vært over gjennomsnittet slitsomt, så slutter det i minste med en god ting. For jeg har faktisk fått meg en jobb. En jobb der jeg faktisk får penger for å jobbe, og det er det 14 år siden sist jeg hadde. Hvem hadde trodd at det skulle skje? I hvertfall ikke jeg. Men fra neste år skal jeg jobbe bak baren på Bobben i Langesund de helgene jeg ikke har tuppa. Og en ting er at jeg trenger en tur til Vietnam, men denne jobben trenger jeg enda mer. Og ikke på grunn av pengene, selv om de kommer godt med, men fordi nå vet jeg at jeg slipper å sitte hjemme alene de helgen jeg ikke har tuppa, med mer eller mindre jeg finner noen som har tid til meg. Og jeg får møte en masse nye mennesker. Denne jobben er faktisk et lite jule mirakel. 

Og nå som nyheten om dette julemirakelet er sluppet, avslutter jeg dette innlegget med å ønske alle en riktig godt jul og et godt nytt år. Takk for at dere tar dere tid til å lese det jeg skriver på denne bloggen, og ikke minst takk for hjelpen med Kevin. Jeg kommer tilbake i 2024 med historier fra Vietnam, og forhåpentligvis så blir det mange flere bakedager i 2024 en hva det har vært i 2023, for det har det vært alt for lite av.