Den 10 oktober var det verdensdagen for psykisk helse og årets tema/slagord er: vi trenger og høre til så lag plass. Og siden dette er et tema jeg brenne veldig for så må jeg snakke litt om det nå. Jeg skal ikke si så mye (tror jeg) men noe må jeg si. For som nevnt tidligere så er dette et tema det ikke kan snakkes nok om.
Når det kommer til min egen psykiske helse så har det skjedd enormt mye siden det gamle livet mitt kollapset for 1 år og 6 måneder siden. Det har skjedd såpass mye at det er rart det ikke har gått lengre tid. For 1 år siden så satt jeg hjemme alene og grått vær kveld. Jeg følte på en enorm følelse av ensomhet og på å være totalt mislykket og null verdt. Jeg hadde store problemer med å finne på en grunn til å fortsette dette livet. Det var jo ikke så mange som ville savne meg om jeg ble borte, og hva var poenget med å sitte her alene kveld etter kveld å ha det vondt når jeg ikke betydde noe? Hodet mitt var overfylt av negative tanker. Og det å se framover og se lyst på ting var mer eller mindre umulig.
Det å komme seg ut av et sånt mørke som det jeg var i er ingen lett jobb. Spesielt ikke hvis du må gjøre det alene. Jeg vil egentlig si at det er umulig å komme seg ut av noe sånt alene. Heldigvis så hadde jeg fortsatt noen engler i livet mitt og som et mirakel så ble plutselig livet mitt fylt med masse nye engler, som gjorde at jeg slapp å komme meg ut av dette mørket alene. Ingen nevnt ingen glemt, men jeg håper virkelig at alle mine engler vet hvem de er og hvor evig takknemlig jeg er for at dere er en del av livet mitt. Uten dere så hadde jeg ikke sittet her i dag og sett så lyst på livet som det jeg faktisk gjør nå. Og takket være dere så har jeg kommet meg styrket gjennom krisen jeg var i. Jeg sitter fortsatt mye å gråter om kveldene, men nå er det fordi tuppa har kommet i 5års trassen og jeg er så ekstremt sliten etter alle kampene vi har hatt i løpe av dagen og ikke fordi jeg er ensom og mislykket. Men takket være min engler så vet jeg at overlever 5års trassen til tuppa også uten å bli alt for gal.
Dette var en kort versjon/historie om min psykiske helse og veien fra å se helt mørt på livet til å se en masse lys. Men jeg håper den forteller hvor viktig årets team for psykisk helse er. For som nevnt: jeg hadde ikke klart dette alene. Og det at 1 av 5 personer sier at de ikke har noen å snakke med når de har det vanskelig, er et alt for høyt tall. Så når du er ferdig med å lese dette innlegget og delt det på Facebook, vil jeg gjerne at du setter deg ned og bruker 5 minutter på å tenke. Har jeg plass til flere venner i livet mitt? Svaret burde være ja, og når du har kommet fram til det svaret vil jeg at du sender en melding til en person du normalt ikke har så mye med å gjøre og spør om den personen har lyst til å finne på noe. Og hvem vet, kanskje blir du en engel i den personen sitt liv?
Men nå skal vi over på baking og ha det gøy. Eller hvor gøy det blir er veldig usikkert for jeg har bestemt meg for å teste ut hvordan Kevin takler gjærbakst. Og av erfaring så har jeg vel ikke pleid å mene gjærbakst er spesielt gøy når jeg er ferdig med den. Det jeg skal lage i dag er Bringebærhorn og oppskriften er i fra Hjemmet uke 16/16
Klokken er 11.00. Jeg har klart å finne fram kjøkkenet mitt som har vært borte siden tirsdag. Alle ingredienser er kjøpt inn. Humøret er helt ok. Og jeg og Kevin er klare for kamp. Ting starter faktisk veldig bra. Jeg smelter smør, blander det med melk, smuldrer oppi gjæren og totalt overser at oppskriften bruker sånne idiotiske ord som fingervarmt. Men så, etter å ha blandet denne blandingen sammen med egg og sukker, dukker det opp en ting jeg så absolutt ikke kan overse. I følge oppskriften skal jeg bruke 1kg mel. Og som den pliktoppfyllende jenta jeg er så finner jeg fram 1 kg mel. Men så står det plutselig i oppskriften: «Tilsett nesten alt av melet». Nesten alt? Hva i alle dager er «nesten alt» ? Er det 800g, 900g eller er det 578g? Og hva i alle dager skal jeg da gjøre med resten av melet jeg har funnet fram? Når dere (de som lager oppskriften) er så flinke med å informer meg at jeg trenger 175g smør og 175g sukker så kan det jo ikke være noe problem å informer om nøyaktig riktig mengde mel. Siden jeg nå er bitte litte gran sint ( det er mulig at grunnen til at jeg ikke liker gjærbakts er fordi oppskriftene er så frustrerende) så velger jeg å se bort i fra den biten hvor det står nesten alt. Å heller absolutt melet opp i blandingen. Nå er det uansett Kevin sin tur til å jobbe videre med denne deigen, så skulle det bli et problem så får det bli hans problem. Kevin gjør som vanlig en strålende jobb (blir bare mer og mer glad i han) så det dukker ikke opp noen problem. Og når han er ferdig med jobben så skal deigen stå å heve i 30 min, noe som gir meg god tid til å ro meg ned på.
Etter 30 min pause hvor jeg har gjort alt i min makt for komme over min frustrasjon over oppskriften, er jeg nå klar for å denge løs på deigen. Som har hevet seg helt utmerket. Før man starter å jobbe med deigen så er det vanlig å strø litt mel utover bordet. Flinke meg klarte å ta feil av mel og sukker og strødde sukker utover hele bordet. Heldigvis ble den feilen oppdaget før jeg hadde deigen på bordet. Og dette innlegget slipper å slutte nå.
En av de får tingen jeg faktisk liker, og som jeg har begynt å sette pris på når det kommer til gjærbakst, er all den underbygde frustrasjonen som får komme ut når man står der å banker i deigen. Gjett hvilket hodet jeg ser for meg at jeg knuser når jeg holder på. (Jeg har aldri sagt at min psykiske helse var bra. Bare at den er mye bedre en for 1 år siden). For første gang siden jeg startet denne bloggen så blir humøret mitt bedre mens jeg holder på med gjærbakst (ta det helt med ro det varer ikke lenge). Etter å ha stått å slått og mosa denne deigen så skal den formes til en rund sirkel. Jeg klarer aldri å få deigen til å få den formen jeg ønsker. Så jeg bruker et kakefat som mal for at den skal bli rund.
Neste steg er å dele denne sirkelen inn i 8 trekanter. Noen ganger er oppgaver man får i livet såpass enkle at hjernen velger å overtenke å gjør oppgavene så mye vanskeligere en hva den faktisk er. For jeg står sjokkerende lenge og lurer på hvordan i alle dager jeg skal lage trekanter av denne sirkelen. Jeg prøver mange ideer før lyspæra blir tent og jeg innser at det er jo bare å dele den sånn som man deler en pizza. Det er i slike situasjoner jeg er veldig glad at mine bake dager ikke blir filmet.
Så skal disse trekantene ha et tynt lag med bringebærsyltetøy før de rulles sammen til fine horn. Jeg har en teori om at jo mer fyll jo bedre blir gjærbaksten, og overser med vilje den biten i oppskriften som nevner «tynt lag». Og slenger på en ganske stor dose bringebærsyltetøy. Det gjør jeg bare på den aller første jeg lager for i dette tilfellet stemmer så absolutt ikke min teori. For mens jeg ruller sammen deigen til noe som i teorien skal se ut som et horn så tyter det ut bringebærsyltetøy i fra alle kanter. Jeg blir sjokkert hvis det viser seg at det faktisk er noe igjen av syltetøyet når denne er ferdig stekt. Det viser seg også ganske så fort at uansett hvor lite syltetøy jeg har på disse trekantene så stikker syltetøyet av i det jeg begynner å rulle sammen deigen. Og for hver trekant jeg ruller sammen så blir jeg mer og mer oppgitt og frustrert over hvor mye gris det blir, og på hvor ufattelig vanskelig det skal være å få disse til å se ut som fine horn. Humøret mitt er nå der det pleier å være når jeg holder på med gjærbakst. Jeg er lei, oppgitt og jeg skjønner ikke at det fins mennesker der ute i verden som elsker å lage gjærbakst. Jeg lager 23 stk før jeg finner ut at dette orker jeg ikke lengre. Det jeg har igjen av deig legger jeg i en bolle også er planen å lage kanelboller av den i morgen (om det blir noe av planen er aldri godt å vite).
Helt til slutt, før jeg starter på jobben med å finne fram kjøkkenet som på nytt har stukket av, skal disse hornene etterheve og så pensles med egg og pyntes med perle sukker. Siden jeg er ganske så sikker på at det ikke er så mye bringebær igjen inne i disse horna, så har jeg på en ganske så god dose med perle sukker. Etter at disse har blitt stekt i 12 minutter innser jeg to ting. For det første så behøver ikke testpersonene å gi noe terningkast på utseende. For er det noen som sier at disse ble pene så kommer jeg aldri til å tro på de. Og for det andre så var 12 minutter noen minutter for mye, for de ser en smule brent ut.
Konklusjon
Med tanke på hvor sint jeg normalt pleier å bli når jeg holder på med gjærbakst, så vil jeg si at dagen i dag gikk helt strålende for seg. Kan ha noe med at jeg kasta inn håndkledet å ga meg før jeg hadde brukt opp all deigen jeg hadde. Det gjenstår fortsatt mye jobbing for at jeg skal synes at sånn type bakst er morsomt. Og jeg må ærlig innrømme at jeg begynner å tvile på om det i det hele tatt er mulig. Når det kommer til hvordan disse Bringebærhorna ble seende ut, så tenker jeg at bildet ovenfor sier sitt. Der ser dere de fem peneste og resten behøver vi ikke snakke så veldig høyt om. Testpersonene har fått beskjed om å ikke komme med noe terningkast når det gjelder utseendet, for sier de et tall høyere en 2 så tror jeg de ikke. Når det kommer til smak så syns jeg de var ok. Som jeg mistenkte så var det ikke mye bringebær som ble igjen i disse horna, så det var minimalt med smak av bringebær, og jeg syns de ble veldig kjedelige. Kunne heller ha laget boller og smurt på bringebærsyltetøy etterpå. Jeg gir derfor disse terningkast 3 i smak.
Mr Firefighter Luftig og god bakst. Lite bringebær smak men baksten var så pass luftig at det gjorde absolutt ingen ting. Terningkast 5 fordi den var så luftig.
Fru Firefighter Gode og passe søte men litt klissete og ta på. Godt stekt (hun fikk en av de som ikke sto så lenge i steke ovnen). Men man merker lite til bringebæra. Terningkast 4 på grunn av lite bringebær smak
Fru sukker elsker Gjærbaksten i seg selv er en 6, lett og luftig. Men veldig lite fyll så det ble en tam smak, så terningen lander derfor på en 4,5 sammenlagt. Tusen takk for leftovers. De spises med glede, hilsen meg <3
Om dagens bakst ble en suksess eller ikke er veldig vanskelig å si. Det at jeg beholdt humøret såpass bra igjennom hele baksten er absolutt en suksess, og hadde dette vært boller så hadde også dagen i dag vært en suksess. Men siden det var bringebærhorn og ingen la noe særlig merke til bringebær smaken, så vil jeg vel si at dagen i dag ikke var helt suksessfull.
Ps. jeg har enda ikke funnet kjøkkenet mitt så hvis noen ser det ute langs veien så vennligst ta kontakt