Kindness doesn’t cost a damn thing
Mine damer og herrer og alle andre skapninger som leser denne bloggen. Robertas erstatter er klar så gi en stående applaus til Kevin. Og RIP Roberta. Du vil aldri mer bli nevnt i denne bloggen, og jeg tviler på at du vil bli savnet. For selv om jeg ikke har testa ut Kevin enda, så ser han bare helt fantastisk ut. Jeg og Kevin trenger litt tid til å finne ut hvordan vi begge skal få plass på kjøkkenet (han var litt større enn hva jeg hadde sett for meg) derfor blir ikke dette noe bake innlegg. Jeg har også funnet ut at jeg må få lagt ut oppskriftene fra ting jeg allerede har bakt før jeg kan starte å bake noe nytt. Jeg har så klart store planer om å gjøre dette i uken som kommer, men jeg må være ærlig. Det er sol og sommer og jeg vil mye heller sitte ute i solen enn å sitte inne foran pc. Så med mer eller mindre det begynner å regne, så kan det hende at det vil ta litt tid. Men hvem vet, plutselig får jeg solstikk og må være inne.
Jeg klarte faktisk å få solstikk (i hvertfall ifølge legen) for ca. 14 dager siden. Og ett av symptomene på solstikk er at man hallusinerer. Var jeg såpass heldig at jeg hallusinerte pingviner, rosa elefanter og kjekke mannfolk? Nei det var jeg ikke. Det jeg hallusinerte var //%&&%%##»»%&/%%/(((?))(/()) (ekstremt mange stygge ord) edderkopper. Av alle ting i denne verden så måtte jeg begynne å hallusinere edderkopper. Det kunne i det minste ha vært et eller annet insekt som jeg ikke er fult så redd for, men nei da, her kjører vi på den tingen som får blodet mitt til å fryse til is, og hjerte mitt til å gå bananas. Lå jeg på sofaen så kom de kravlende over beina mine, og lå jeg i senga så kom de flygende fram under puta. At jeg ikke havnet med en «klem deg selv drakt» er et mirakel. Hvorfor kunne jeg ikke hallusinert at det var Bradley James (se bilde) som lå ved siden av meg i senga. Da hadde dette vært så mye mer gøy.
Så bortsett fra å ha kjøpt Kevin og sett alt for mange edderkopper, så flyr dagene av gårde. Livet som gal kattekvinne med 3 katter viser seg å være ganske så likt livet med 2 katter. De er egentlig ute hele dagen, og kommer kun inn for å på do eller spise mat. Dessverre så var det ikke noe kjærlig gjenforenings møte mellom Minni Pus og datteren. I 2 dager var det konkurranse i hvem av de som kunne mjaue å knurre høyest. (veldig hyggelig å høre på klokka 3 om natta). Det har fortsatt ikke blitt kåret noen vinner i denne konkurransen, men det ser ut som de har funnet ut en måte slik at de møtes minst mulig. Sigvart kunne ikke bry seg mindre om den nye pusen. Hold deg unna maten min å plassen min i sofaen, så kan du fint være her. Og med mer eller mindre mat skålen er tom, så viser ingen av kattene noen interesse for meg. Mekling er jeg også ferdig med, nå skal alt skje via advokat, som egentlig er en helt genial løsning.
Jeg sliter fortsatt med ensomhets følelsen som kommer stormende tilbake etter meklings møter. Så jeg gjør egentlig alt jeg kan for å være minst mulig hjemme når jeg ikke har tuppa. En av de tingene jeg nå har sagt ja til å gjøre er å være med å planlegge markeringen for verdensdagen for psykisk helse. Teamet i år er: Vi trenger og høre til. Det viser seg at jeg ikke er alene med å føle på ensomhet. I følge mental helse er 11% av befolkningen plaget av ensomhet. En av fem oppgir at de har få eller ingen å vende seg til når det sliter, og 24000 norske studenter føler seg ensomme. Og disse tallene blir bare større og større.
Selv om jeg ofte føler meg ensom, så vet jeg at jeg faktisk ikke er det. Jeg har mange supre venner rundt meg. Det tar bare litt tid å venne seg til å bo alene når man har bodd sammen med noen i 15 år. Men jeg har vært super heldig som har kommet til dette nabolaget jeg bor nå. I mitt gamle liv snakket jeg nesten ikke med naboene. Døren til huset mitt var alltid låst, og vi gjorde egentlig alt vi kunne for å skjule oss mest mulig for naboene. Ikke at det var noe feil med naboene våre, men alle hadde mer enn nok med sitt eget i ett hektisk liv. Her jeg bor nå er det helt annerledes. Døren er alltid åpen, det går ikke en dag uten at jeg har sagt hei til noen i nabolaget. Vi inviterer hverandre med på ting. Med andre ord: det er helt fantastisk. Men jeg mistenker at de aller fleste nabolag ligner mest på mitt gamle nabolag dessverre, i hvertfall i byene.
Nå er hodet mitt tomt for ting å skrive om for øyeblikke. Eller, jeg kunne ha skrevet mye mer om ensomhet og mental helse og psykiske problemer, og på hvordan dette landet går i feil retning på så mange plan, men greit å ha noe å skrive om senere også 🙂 Sist så hadde jeg ingen tre positive ting å nevne, men det skal jeg klare å få til i dag.
- Kevin har flytta inn
- Strandlivet og grill sesongen er godt i gang, og i år føler jeg meg faktisk ikke som en strandet hval når jeg ligger på stranda og soler meg.
- Jeg er ferdig med alt som heter mekling.
- Jeg har fantastiske folk rundt meg.
- På lørdag skal jeg i bryllup og ha det gøy med vin.