Livet er en berg-og-dal bane. Så husk å nyt øyeblikkene du er på toppen.
Advarsel: inneholder banning og klaging
Som nevnt i forrige innlegg så kommer dette innlegget til å handle om mekling (mulig overskriften også avslørte det). Mekling er noe av det verste og mest smertefulle jeg vet om, og takler ikke dette på noen som helst bra måte. Her skal jeg sitte i et rom sammen med min x og forhandle om tuppa. Nettopp i dette rommet blir tuppa, den mest fantastiske frøkna jeg vet om, gjort om til et forhandlings objekt. Alt inni meg roper at dette er feil. Tuppa er så mye mer en et forhandlings objekt. Og alt dette er i mitt hode totalt unødvendig. For det første så har hun en egen lov som gjør at hun har rett til å feire annenhver jul og andre høytider hos faren sin. Så jeg har ingen ting jeg skulle ha sagt. For det andre så burde det beste for tuppa skje, uten at det må forhandles om, for mye av det sier seg selv.
Det aller verste med meklingen er at jeg skal gjøre dette smilende. Hvis jeg gråter eller blir sint så er jeg vanskelig og ikke spesielt samarbeids villig. Man blir på ingen måte møtt med forståelse eller respekt på hvor vanskelig dette er. På hvor jævlig smertefullt det er å skrive under på et papir som sier at du ikke skal feire hver jul med din egen datter. Og det er i hvertfall ingen forståelse for at jeg har blitt tvunget i denne situasjonen. På disse møtene dukker den jævla smerten jeg har jobbet så hardt med å bli kvitt det siste året opp igjen med full styrke. Og alt inni meg roper at dette er feil, dette er ikke rett. Jeg burde ha hatt noe jeg skulle ha sagt, det må finnes en annen løsning. En løsning som gjør at jeg slipper å gi fra meg tuppa annenhver jul og andre spesielle dager. Det var x som ønsket å være borte fra tuppa annenhver uke, ikke jeg. Det var han som bare valgte å gå, som mente at tuppa ikke var verdt et realt forsøk.
Jeg vet jeg er vanskelig på disse møtene. At jeg er hysterisk, sint og ikke spesielt samarbeids villig. Jeg er ikke så dum at jeg ikke skjønner det. Men jeg trenger ikke å få høre fra mekleren at «du skjønner det er vanskelig å samarbeide med deg når du er så sint». Ja kjære mekler, jeg skjønner det. Jeg er ikke så dum som jeg ser ut. Men skjønner ikke du mekler og den idiotiske x`en min hvorfor jeg er så sint og hysterisk. Skjønner dere virkelig ikke hvor vondt og smertefullt dette er. Eller, jeg skjønner hvorfor x ikke skjønner det, for han får det jo akkurat som han vil. Men at en mekler som jobber med dette, og som hver dag forholder seg til par som har gått fra hverandre, ikke ser og forstår dette, er ubegripelig. Alt jeg ønsker er ett snev av forståelse, på at dette er helt grusomt for meg. Jeg er ikke sint for å være vanskelig, jeg er ikke hysterisk med vilje. Jeg har det bare så jævla vondt at jeg klarer ikke å la være. Og den manglede forståelsen gjør det bare så mye verre.
Men det verste av alt er, at uansett hva jeg gjør etter dette møte, uansett hvor mange gode valg jeg tar denne dagen, så kommer jeg hjem til et tomt hus. Et tomt hus som bare roper ut hvor ensom og ubetydelig jeg. Alt jeg ønsker, spesielt på sånne dager, er å komme hjem til noen som står klar med en klem, som bare holder rundt meg og sier du betyr noe. Du er ikke alene. Bare fall sammen, for jeg er her og tar i mot deg. Men ingen er der. Joda, jeg har mange fantastiske venner i mitt liv, men de har sine egne liv og sin egen familie og ta vare på , og kan derfor ikke være der når jeg faller sammen i fosterstilling. Så dette må jeg bare gjøre alene, og det suger nå inni helvete. Heldigvis har jeg begynt å gjort dette noen ganger nå så jeg kan knepa, men det blir fader meg ikke noe mer gøy av den grunn.
Så ja jeg hater virkelig disse møtene. Men har fått innvilget fri rettshjelp (tar x til retten for å få tuppa folkeregistret på min adresse, så jeg i det minste har siste ordet når det kommer til hvilken skole tuppa skal gå på) og da er jeg nødt til å gjennomføre disse meklingsmøtene.
Men dette innlegget skal ikke bare handle om klaging, nei den må jo inneholde noe positivt også. Har jobba veldig med å finne ut hva det skulle være. Og det jeg endte opp med er denne glad nyheten: Om 5 dager blir jeg offisielt gal kattekvinne igjen. Da kommer den ene av Minni Pus sine barn tilbake. Eier fant plutselig ut at det ikke var lov å ha katter der han bor. Og siden det er datteren til Minni Pus, og jeg føler et snev av ansvar for den katten, var svaret mitt når eieren spurte om jeg kunne passe den: klart jeg kan ta den katten til du finner en ny plass å bo. Ikke noe problem det. Jo flere katter jo bedre (sa ikke det siste). Den fornuftige delen av meg vet at dette er en dum ide. Jeg kan ikke ha tre katter. Det er ikke plass til tre katter, og jeg har ikke tid til tre katter. Den ikke fornuftige delen av meg sier «YEY enda en katt», enda en skapning som kan gi meg oppmerksomhet og forgude meg (neida, denne katten vil ikke se på meg som en tjener). Og siden jeg har null viljestyrke, så ble det den ikke fornuftige siden som vant denne gangen også.
Det at jeg har null viljestyrke har jeg blitt smertelig klart over de siste dagene. For forrige uke så åpnet Dollar stor en butikk på kjøpesenteret som ligger 5 min unna her jeg bor. Bortsett fra noen smarte oppbevarings greier, så fins det ingen ting i denne butikken jeg trenger. Allikevel kommer jeg hjem med et lass av ting. Det er alt i fra «fansige» drikke kopper, til et velkommen skilt. Og jeg har ikke plass til noe av det jeg har kjøpt. Bortsett fra dørskiltet da, som nå henger ved siden av døra og slår, så jeg hele tiden tror det er noen som banker på. Hvorfor skal det være så vanskelig å si NEI til den lille stemmen som sier å den var tøff den må jeg ha. Eller oi den var jo smart så den må jeg i hvertfall ha. Eller den siste stemmen: Ååå den var søt å den koster jo ikke noe så den må jeg i hvertfall kjøpe. Hvorfor hører jeg ikke på stemmen som egentlig roper ganske høyt. Du har ikke plass, du kommer aldri til å bruke den. Og det spiller ingen rolle hvor søt, tøff eller billig den er, du skal ikke kjøpe den. Den stemmen hører jeg kun når jeg kommer hjem og ser på hva det er jeg faktisk har kjøpt. Hvorfor skal det være så vanskelig å si nei. I følge tuppa så er jo nei alt jeg sier når hun spør om noe, så det burde jo ikke være noe problem. Lurer på om jeg må skaffe meg et sånt halsband som gir meg støt hver gang jeg går inn i den butikken. Noe smart må jeg i hvertfall finne på. Så hvis noen har noen tips til å unngå slike kjøp, så vær så snill rop ut.
Så her skulle det nå ha dukket opp tre positive ting som har skjedd siden sist. Men jeg må bare beklage. Bortsett fra at jeg blir gal kattekvinne igjen (det er en positiv ting ) har jeg denne gangen veldig vanskelig med å finne noe. Men jeg tenker at det får være greit akkurat denne gangen. For noen ganger er livet bare dritt, og det er helt greit. Positiv kan jeg være senere.