Mai

Do not wait for the perfect moment. Take the moment and make it perfect.

8 dager tok det å få samlet inn nok penger til en ny Roberta. Jeg hadde aldri trodd at det skulle gå så fort. Så til alle dere som har gitt, dere er rett og slett fantastiske. Å alle er så klart velkommen til å smake en kake bite når jeg begynner å baker igjen. Pengen har enda ikke kommet inn på min konto da spleisen er satt til å vare i 30 dager, kunne så klart avsluttet den tidligere, men Mai har vært så hektisk at jeg uansett ikke har hatt tide til å kjøpe den eller til bake, så da ble det bestemt at den skulle få gå tiden ut. Kommer det inn mer penger en hva nye Roberta koster så vil det så klart bli brukt på bakkeutstyr/ingredienser. Å så fort jeg har overlevd mai er planen å bake 1 dag de ukene jeg ikke har tuppa. 

Mai har som nevnt et par ganger nå vært en smule hektisk det har blant annet vært årets store høydepunkt Eurovisjon. Jeg har elsket eurovisjon helt siden jeg var ca. 5 år og begynte å se det sammen med Gommo. Å helt til jeg flytta hjemme fra så var det en selvfølge at jeg skulle til henne på denne dagen å se på alt det rare som dukker opp den senen. For det er det som er det beste med Eurovisjon du vet aldri hva som dukker opp på den sene. I det ene øyeblikket er det en syngende kalkun og i det neste så er det en gjeng russiske bestemødrer. Her fins det virkelig noe for alle og en vær. Å et av min livs store opplevelser var når jeg og min søster fikk tatt med Gommo til Oslo for å se hele showet sist Norge arrangerte Eurovisjon.  Siden jeg hadde tuppa denne helga bestemte jeg meg for å arrangere en eurovisjon fest for barna i nabolaget. Tuppa har dessverre ikke noe valg hun må like og se Eurovisjon vært år fra nå av.  Vi pynta oss med glitter og jeg fylte opp bordet med en masse godteri så selv om barna kanskje syns at eurovisjon ikke var så veldig gøy, så hadde de allikevel en  helt fantastisk aften. Selv om det var Sverige som vant.  

17 Mai har det også vært. Å selv om det var en fantastisk og vellykket dag med frokost hos naboene på oppsiden (har fantastiske naboer både på den ene og den andre siden av huset mitt), fint vær når vi gikk i tog, masse is og leking på tuppa (fikk faktisk på henne festdrakt uten noe krangel) så har jeg funnet ut en ting. 17 Mai er vi så glad i er skrevet av en person som ikke har barn. For selv om det var en veldig gøy dag så var det egentlig en masse stress med å rekke hit og dit hele dagen. Pluss et konstant mas om is. Jeg lærte også at det er veldig dumt å love bort at tuppa skal få spise 5 is denne dagen når det blir tomt for is etter at hun kun har spist 3. 

I tillegg til så har jeg også hatt ansvaret for å planlegge og arrangere et utdrikkingslag for en venninne. Noe som virkelig ikke er bare bare. Å de siste dagene før denne dagen gjorde jeg ikke noe annet en å surre rundt meg selv som en hodeløs ku. Skulle gjerne ha gått inn i detaljer og fortalt mye om denne kvelden, ikke minst lagt ut bilde av hvor fin bruden ble etter at jeg hadde sminka hu, men av hensyn til bruda og de andre som var med så dropper jeg det. Men dagen ble en suksess med bastu, go mat, og veldig mye god drikke. Bruda var fornøyd og det er det viktigste. Å den 17 juni blir det bryllup. 

Så som dere sikkert skjønner så har mai vært hektisk å enda er den ikke over. For om ikke lenge skal jeg og x i mekling for å prøve og unngå rettsak. Personlig tror jeg ikke det er mulig og unngå på dette tidspunktet, men man må jo prøve. Så nå vet dere hva neste blogg innlegg kommer til å handle om. 

Mens jeg sitter og skriver dette innlegget så har jeg en skikkelig dritt dag når det kommer til ms min. Stress og ms er absolutt ingen bra kombinasjon spesielt ikke over tide. Da ender man i 98% av tilfellen på sofaen, med null energi, bare det å komme seg opp for å gå på do krever alt man har av viljestyrke, og dessverre så må man det ofte på slike dager. Nå i mai er det 8 år siden jeg fikk denne diagnosen. Jeg ble faktisk veldig glad når jeg fikk høre at jeg hadde ms. For endelig var jeg ikke hypokonder lengre. Smerten i beina var ikke på grunn av vitamin mangel. Eller en masse kreft svulster som var det jeg trodde var årsaken.  Å det at jeg hele tiden var så trøtt hadde ingen ting og gjøre med at jeg var lat. Jeg var faktis syk. Alle mine plager som legene mente ikke var så farlig kunne forklares med denne diagnosen. Endelig skjønte jeg hvorfor jeg alltid hang etter de andre og hvorfor jeg følte at jeg aldri strakk til uansett hvor hardt jeg prøvde.

Når jeg fikk diagnosen så hadde jeg mistet synet på det ene øyet 2 ganger og gikk rundt og var livredd for at jeg ville bli blind. Noe som ville vært veldig dumt siden jeg er livredd hunder og derfor ikke kan skaffe meg førerhund. Så når legen sa at jeg hadde ms var en av mine første tanker: så lenge jeg ikke blir blind så skal jeg takle å havne i en rullestol. For som så mange andre så var min erfaring med ms at da havna du i rullestol. Heldigvis så er det feil. Ja noen gjør det, og mange er som meg som har en de bruker nå og da, men takket være forskning har det nå kommet så mange medisiner som holder sykdommen i sjakk at det ikke lengre er en selvfølge. Men uansett hvor glad jeg ble for å få denne sykdommen (ganske så tragisk at man blir glad av å få en sånn sykdom) Så er det til tider en forbanna dritt sykdom å ha. Spesielt sånne dager som i dag når man er så sliten at man faktisk tenker at det er bra tuppa er hos pappen sin for i dag hadde jeg ikke klart å være mamma, og det er en tanke jeg absolutt ikke liker. Heldigvis så har mitt nye liv hatt en veldig positiv effekt på min ms så jeg har ikke disse dagene like ofte som før. Akkurat hva det er med mitt nye liv som gjør at det har har så positiv effekt på min ms er usikkert men heldigvis så har jeg nå så mange bra folk rundt meg at skulle jeg få en slik dag som i dag når tuppa er her så har jeg folk som kan hjelpe til.