Never give up on a dream just because of the time it will take to accomplish it. Time will pass anyway
For nøyaktig 1 år siden så pakket jeg kofferten og kjørte opp til Trøndelag. X hadde vært alene pappa i 3 uker, mens jeg var på ms senteret. Så for å gi han litt pause, tok jeg med meg tuppa til Trøndelag så han skulle få litt fri. Lite visste jeg at mens jeg var her, så fant han ut at livet ville bli så mye bedre om han kvitta seg med meg. Bedre å bare kaste ut søpla, enn å jobbe litt, og prøve å fikse det som ikke var helt bra. Jeg lurer fortsatt på hvordan ting hadde vært om jeg ikke hadde tatt denne turen.
Men dette innlegget skal ikke handle om min x. Det skal handle om det som denne bloggen opprinnelig ble startet for. Jeg skal endelig bake igjen (yoho). Jeg har også i år tatt turen til Trøndelag, og igjen tatt over kjøkkenet til min bestemor. Om to dager er det faktisk 1 år siden sist jeg baket en kake til denne bloggen. Dette vil derfor bli en dag med masse følelser. Det vil bli en masse glede over at jeg faktisk baker igjen, for det er noe jeg virkelig savner. Det vil også bli en del stolthet over at denne gleden er noe x ikke har klart å tatt i fra meg. Men det vil nok bli en del tårer i løpet av dagen, med tanke på alt som har skjedd siden sist jeg bakte en kake, og hvor dumt det er at jeg ikke har denne muligheten til vanlig lengre. Og dere som har fulgt denne bloggen siden start, skjønner kanskje at oddsen er stor for at det kanskje blir litt frustrasjon over at ting ikke går helt som det skal.
Kaken jeg skal lage i dag har det fristende navnet Lagkake med mye godt. Oppskriften er i fra Hjemmet uke 12/16. Kaken er valgt ut i fra navnet. «Mye godt» må jo bare bety at den er god. Pluss at den er gul, som passer veldig fint nå når det er påske. Også ser den ikke helt umulig ut å lage. Skal bli spennende å se hva jeg faktisk husker av mine bakekunnskaper. Eller om all kunnskap har forsvunnet i løpet av året.
Mine damer og herrer: jeg er endelig tilbake (i det minste i dag ). Å jeg er klar til å bake. Første skritt blir å gjøre klar bakeformene som i dette tilfellet er å tegne 4 sirkler på 20 cm fordelt på 2 bakepapir. Så nå starter jakten på å finne noe som er rundt og 20 cm som jeg kan bruke som mal. Skulle helt sikkert ha brukt en passer, men hvem er det som faktisk har noe sånt liggende i en skuff? Om du har det så er det 99% sannsynlighet for at du selv går på skole, eller har barn som går på skole. For når man gikk på skolen så hadde man gjerne 2-3 passere liggende (hadde kun oversikt over hvor den ene lå) og hvor mange ganger satt man ikke i mattetimen og lagde sirkler med den, for det var så viktig at man kunne. Så slutter man på skolen, og passer har aldri blitt brukt siden. Og jeg har egentlig aldri tenkt på at det fantes, før i dag. Heldigvis så kommer man langt med ett målebånd og en haug med lokk. Og det 3 lokket jeg målte, hadde den perfekte størrelse. Så jakten på noe rundt som er 20 cm var over i løpet av 3 minutter. Og takket være dette lokket, var det null problem å lage sirkler på bakepapiret. Blir forresten passer fortsatt brukt i dagens skolesystem, eller har den blitt oppgradert til noe med laser? Eller har de faktisk skjønt hvor lite man egentlig trenger en passer til i det virkelige livet, å bare kutta den helt ut? Her hadde skolen kunne spart en masse penger ved å bare droppe å lære bort hva man bruker en passer til.
Neste steg i dagens bakeøkt er å hakke mandler i en kjøkkenmaskin. Her får jeg god hjelp i fra tuppa til å helle mandlene oppi maskinen, så dette steget går unna uten noen problem. Så er neste steg å piske eggehviter til stiv krem. Dette er vel det jeg gruer meg mest til i dag. Før jeg startet med denne bloggen så var dette en umulig oppgave. Men som jeg takket være all bakingen til slutt lærte meg, og jeg håper virkelig ikke dette er noe jeg har glemt. Tuppa vil gjerne hjelpe meg her også, men tenker det er best å gjøre dette selv. Delingen av egg og skille ut plommen gikk helt strålende. Måtte ikke bruke noen ekstra egg enn det oppskriften krever. En liten periode så ser det ikke ut som eggehviten vil bli stiv, det viser seg at kjøkkenmaskinen jeg bruker ikke klarer å få med seg alt, så det er kun det i midten som blir stivt. Heldigvis så funka det å bytte til en håndmikser, og ingen ting falt ut av bollen når jeg holdt den over hodet på tuppa. Dette hadde hun egentlig ikke så lyst til å hjelpe til med. Så langt i denne prosessen er jeg strålende fornøyd. Helt til slutt vender jeg inn de knuste mandlene, og fordeler røren over de 4 sirklene. Også denne biten er jeg fornøyd med, syns alle fire bunnen ble sjokkerende like.
Jeg tør ikke å steke alle fire samtidig, så steker derfor to og to. Skulle noe gå galt under steking, så ryker ikke alle fire. Når de første to er ferdig stekte tar jeg ut stekebrette, setter det opp på komfyren og setter inn brett nr.2 Mens de steker setter jeg meg ned for å skrive hvor bra alt har gått så langt. Mens jeg sitter å skriver hvor stolt jeg er over å ha klart å stivpiske eggehviten på første forsøk, hører jeg en veldig høy stemme: Det er oppdaget røyk i gangen, alarmen vil snart gå. Jeg ser opp på bestefaren min som rolig sier at nei det er bare en test. Så kommer stemmen enda en tur: Det er oppdaget røyk i gangen, alarmen vil snart gå. Selv om min bestefar sitter helt rolig å fortsatt insisterer på at dette bare er en test, bestemmer jeg meg for å ta en ekstra sjekk på hvorfor denne stemmen mener at det er oppdaget røyk. Og når jeg kommer inn på kjøkkenet, så skjønner jeg veldig godt hvorfor den har oppdaget røyk. Samtidig som jeg oppdager all røyken, er stemmen veldig lei av at ingen har tatt henne seriøst, og starter brannalarmen på full styrke. Dermed starter kaoset. Den ene av mine to ferdigstekte bunner er rene røykmaskinen, og bare sekunder unna å ta fyr. Tuppa er livredd og gråter, og vil dra meg ut av huset og ringe Bjørnis, dette imens jeg prøver å få fjernet kakebunnen bort fra komfyren. Min bestemor flyr rundt og stresser med å få alarmen til å stoppe, og min bestefar sitter i stolen sin helt rolig og sier den stopper snart, bare ta det med ro, den slutter snart å pipe.
Etter å fått tuppa ut, roa henne ned og overtalt henne til at vi ikke trengte å ringe Bjørnis fordi alarmen sa i fra så tidlig, var det på tide å se hvor stor skaden er og hvorfor dette skjedde. Skaden er ikke sjokkerende så stor at disse bunnene bare er å kaste. Årsaken til all røyken viser seg å være hjelp i fra et utålmodig tantebarn som syns det gikk alt for lang tid å steke disse. Uten at noen av oss hadde sett det, har mitt fantastisk tantebarn på 1,5 år skrudd på alle platene på komfyren, som gjorde at det ble veldig varmt for bunnene som sto der til avkjøling.
Mine to siste bunner ble derimot helt perfekte. Problemet var bare at under alt kaoset så hadde de blitt så redde at de limte seg fast i bakepapiret. Men etter mye jobbing og med en smule flaks, klarer jeg å få den ene bort fra papiret uten at den gikk i stykker. Dessverre så hadde jeg ikke nok flaks til at det skjedde med den siste bunnen. Så av 4 strålende bunner før steking, sitter jeg nå igjen med 1. Dette går ikke like strålende lengre. Og humøret mitt har gått i fra stolthet, til oppgitthet, i form av så klart måtte noe sånt skje når jeg endelig skal bake igjen.
Men siden jeg først har muligheten til å bake, og jeg har gledet meg så mye til dette, så skal jeg få til en kake i dag. Så jeg sørger for at mitt vakre tante barn ikke kommer seg inn på kjøkkenet, før jeg bretter opp ermene og starter på nytt.
Jeg finhakker mandler, jeg skiller eggehviten fra eggeplommen, og også denne gangen går skilling av eggehviten strålende. (Den stive eggehviten ble 10 ganger bedre denne gangen). Blander alt sammen og alt går som det skal, og jeg begynner igjen å bli i bedre humør. Bruker fortsatt en del tid på å forklare tuppa hvorfor Bjørnis ikke kommer, og det sliter litt på humøret. Før jeg har blandingen over på mine vakre sirkler, smører jeg de med smør sånn at det i hvertfall ikke denne gangen skal bli noe problem å få de av papiret. Steker de så klart i to omganger denne gangen også. Og etter 50 minutter har jeg endelig klart å få til 4 bunner som ser overraskende bra ut, og som slipper bakepapiret uten noen som helst form for krangel.
Så er det på tide å lage kremen. Ut i fra navnet så skulle man tro at det var mer enn 1 krem som skulle lages, men det er det faktisk ikke. Begynner å lure litt på navnet til denne kaken for den inneholder jo ikke så mye. For å lage kremen skal jeg blande sammen eggeplommer (bra jeg ikke kasta de) fløte, sitronsaft og sukker i en kjele. Dette skal man da stå å røre i til kremen har tyknet. Og når har kremen tyknet da. Det står det jo så klart ingen ting om i oppskriften, men jeg hadde glemt hvor mye muskler som kreves for å stå og røre å vente på at det skal skje noe med blandingen. Så jeg holder på helt til de små musklene i armene mine sier nok er nok, nå gjør ikke vi mer, og denne blandingen er derfor tykk nok. Så tilsetter jeg smør i små biter. Jeg husker at det var en veldig logisk grunn til at man skulle tilsette smør i små biter,, men jeg husker ikke hva den logiske grunnen var, men det spiller for så vidt ingen rolle. For jeg gjør jo som oppskriften sier 98% av tiden uansett grunn. Etter smøret tilsetter jeg revet sitronskall. Og nå er det 2 ting jeg reagerer på. Hvorfor kunne jeg ikke bruke saften fra denne sitronen? Hvorfor måte jeg skaffe meg en sånn gul flaske som ser ut som en sitron og bruke saften fra den? Jeg har sagt/spurt om dette før, men hva er poenget med å ribbe sitronen for skall, for å så ikke bruke resten? Det virker så unødvendig, og det sier litt når det kommer fra meg som ikke er så spesielt opphengt i å unngå matsvinn. Den andre tingen jeg reagerer på er at i oppskriften står det revet sitron skall, eller eventuelt gul konditorfarge? Hvem jeg velger av disse to vil jo ha en stor avgjørelse for hvordan denne kaken smaker, sitronskallet gir jo en smak av sitron, mens gul konditorfarge gir ingen smak. Hvordan kan disse to da stilles opp mot hverandre? Jeg er ganske sikker på at sitronskall ikke avgir noe spesielt med gulfarge, så vil du jo ha kaken gul, må du jo uansett tilsette farge. Så jeg gjør som jeg pleier når oppskriften skriver sånne dumme ting, jeg bruker både sitronskall og konditorfarge. Helt til slutt pisker jeg krem og blander den sammen med sitronkremen.
Å nå gjenstår bare det å montere denne kaken. Og her blir jo utfordringen å klare og fordele kremen mellom alle lagene, og fortsatt ha nok krem igjen på toppen. At det gikk bra er kun takket være ren stahet. Når jeg var ferdig med å dekke toppen, så kunne man ikke se at det hadde vært krem i bollen. Her måtte virkelig hver eneste dråpe utnyttes for å få nok krem. Men det gikk. Første laget har muligens fått alt for mye krem.
Konklusjon
Dagen i dag har vært ufattelig gøy og mye mindre følelsesladet enn hva jeg var redd den skulle bli. Det har egentlig bare vært gøy, og tidvis kaotiske. Akkurat som mine bakedager bruker å være (noe forandrer seg aldri) Det er først nå når jeg oppsummerer at jeg kjenner på negative følelser. Og det er ikke tristhet, men sinne jeg kjenner på. Sinne over at det er et helt år siden sist. Sinne over hvor rett det å bake føles, samtidig som det er noe jeg ikke har muligheten til å holde på med i mitt nye liv. I hvertfall ikke så ofte som det jeg faktisk ønsker. Men alt i alt så har dagen i dag mest bestått av glede. Og jeg håper virkelig at en dag kan denne bloggen gå 100% tilbake til å være en bakeblogg.
Oppskriften er helt grei, enkel å følge, er kun det at man ikke skal bruke hele sitronen(skjønner egentlig ikke hvorfor det frustrer meg så veldig) og det med at skallet på sitronen blir likestilt med konditorfarge som frustrerer meg. Kunne også kanskje ha tatt med noe om hvor lang tid det skal ta før kremen er tykk nok så man slipper å holde på helt til musklene sier stopp.
Utseendemessig så ble den som vanlig ikke like pen som det jeg hadde sett for meg i hodet. Og bunnene var mye mer like og runde før jeg begynte stable de. Men jeg har laget de som har sett verre ut, og det er faktisk 1 år siden sist jeg bakte, så jeg er ganske så fornøyd. Og ingen kan si at de ikke tenker på påske når de ser den. Jeg mistenker også at Hjemmet jukser litt når de tar bilde, og har mye mer krem å bruke enn det som man faktisk får når man følger oppskriften, noe som gjør det litt lettere for de å få en finere kake.
Og så var det smaken da. Jeg syns ikke navnet passer til kaken. Ja den var god, men når man bruker «mye godt» i navnet, så hadde jeg forventet litt mer smaker enn bare sitron. Kaken har en veldig frisk og god smak av sitron og bunnen ble, om jeg tør påstå, helt perfekt. Tror aldri jeg noen gang har laget en så bra bunn av denne typen før. Av meg får kaken terningkast 4. God, men hadde forventa noe mer. Pluss at når jeg ser på kaken så forventer jeg at det er suksesskrem (selv om jeg veldig godt vet at det ikke er det) så det blir litt feil i hodet mitt når det ikke er det. Av min søster får kaken 5, med kommentaren «finner ikke noe feil med den, men jeg hadde brukt noe helt annet til pynt». Av min far får kaken terningkast 6. Den var helt perfekt. Eneste som kunne gjort den bedre, var om man bytta ut sitronsmaken med appelsinsmak.
Så selv om jeg nesten brant ned kjøkkenet. Eller, egentlig så vil jeg si at det var ikke min skyld. Det var tante ungen min som var ansvarlig for det. Selv om hun bare er 1.5 år, så må hun ta ansvaret for det. Så var dagen i dag 100% suksess. Og mine bake kunnskaper har ikke blitt noe dårligere.