Fall seven times, stand up eight
Du vet den følelsen av at uansett hva du gjør, så blir det feil. Uansett hvor mye du smiler eller skriker, så blir det aldri rett. Og uansett hvor feil det er, så har du ingenting du skulle ha sagt, selv om alt inni deg roper at dette er feil. Så du prøver å prøver helt til det klikker. Hodet sier takk og farvel. Nå gir vi f, og det føles rett her og nå.
Husker du hvor godt det var når det endelig sa klikk. Når du endelig ga opp, og bare lot alt gå til helvete. Husker du hvor befriende det var, hvor lykkelig du var i akkurat det øyeblikket. Hvor fri du endelig var.
Hold fast på den følelsen. Gjør alt du kan for å ikke miste den følelsen. For i neste øyeblikk så kommer virkeligheten å slår deg i hodet, og du er igjen fanget i noe du ikke ønsker å være en del av.
Hvis du ikke kjenner deg igjen i noe av dette; gratulerer! Da er du fra en annen planet. Eventuelt så er du en robot. Men hvis noe av dette høres kjent ut, så skal du vite at du ikke er alene. At alt det du tenker og gjør, er helt normalt.
Selv om det absolutt ikke virker sånn nå, så vil du en dag klare å holde såpass fast i den lykkefølelsen (hvertfall noe av den) du fikk når du bare ga f, til at du klarer å kjempe deg igjennom det du strever med, en dag om gangen. Kanskje må det si klikk mer en 1 gang før du klarer å holde fast ved den, men husk det at for hver gang det sier klikk i hodet ditt, så er du ett steg nærmere utgangen av det du er fanget i.
Hadde noen sagt dette til meg for 1 år siden så hadde jeg aldri kjøpt den. Folk som sier noe sånt vet absolutt ikke hva de snakker om. Men til Gud og andre høyere makter som fins i dette universet; hvor mange ganger har ikke hodet mitt sagt takk og farvel til alt som heter sunn fornuft, og gjort akkurat det jeg har mest lyst til, men som ikke er akseptert at en voksen dame på 36 år gjør. Jeg er tross alt en mamma som ikke kan holde på slik (ord som ble sagt til meg når jeg var innlagt på DPS) Men selv om jeg etter alle disse uakseptable utbruddene mine har ligget i fosterstilling og ikke skjønt hvordan jeg skal komme meg videre, så har jeg klart det, og det har blitt lettere og lettere å komme seg ut av mørket (er så dritt lei av å være der) fordi jeg klarer å holde mer og mer fast på den frihetsfølelsen man får akkurat der alt som heter ansvar, forsvinner.
Jeg har endelig landet der at det som har skjedd det siste året blir aldri rett. Jeg kommer aldri til å akseptere det, men jeg har funnet en måte å leve rundt/med dette problemet uten å lenger prøve å skal fikse det. I det minste så har jeg kommet så langt at jeg klarer å fortrenge problemet, og leve i min egen virkelighet.
Så er spørsmålet; kjøper jeg dette, eller er det fortsatt bare noe tull? For øyeblikket så gjør jeg det, (prøver i hvertfall veldig hardt) men jeg kan fint ta feil. Og kjenner jeg meg selv rett, så kommer jeg nok til å havne i mørket en del ganger til. Heldigvis så kan jeg nå stole på at hodet mitt innimellom sier takk og farvel, og hjelper meg ut av det. Ved å bare gi f og overlate alt ansvaret til noen andre. Jeg aksepterer ikke at ting er som det har blitt, men jeg har prøvd hardt, og lenger enn lenge, og det er ikke lenger mitt ansvar å finne en løsning. Og å bare akseptere at det ikke lenger er mitt ansvar, er så ekstremt befriende.
Så over til del 2 av dette innlegget, og det skal så klart handle om noe helt annet. Først vil jeg bare si at det jeg skriver om nå, har absolutt ingenting med meg og min x og gjøre. Denne frustrasjonen kommer på grunn av andre saker og ting som jeg ser andre sliter med.
Men hva er poenget med å ha ett rettssystem i Norge som omtrent ingen har råd til å bruke? Og bare for å være sikker på at det ikke skjer noen misforståelser; jeg har ingen planer om å ta min x for retten. Men uansett, la oss late som det var planen min. At jeg ønsket å ta med tuppa og flytte til en annen plass i verden. (igjen, jeg har ingen planer eller ønsker om dette, dette er bare rent hypotetisk) Han hadde aldri godtatt det. Det betyr at jeg måtte ta det til retten. Jeg har ikke mye penger, men jeg har såpass at jeg ikke har rett på fri rettshjelp. Dermed hadde jeg måttet betale for en advokat selv. Som absolutt ikke er billig. I tillegg så kan jeg risikere at jeg må betale mye av det motparten må bruke på advokater. Samt at det helt sikkert er en masse andre ting jeg må betale for som jeg ikke er klar over. Det kan fort bli mange mange hundre tusen. Og jeg har dessverre ikke så mye penger at jeg kan ta denne sjansen. I tillegg så kan dette ta lang tid på grunn av anking av dommen. Man kan vinne første runde, tape andre runde, og hva som da skjer i tredje runde, er ikke godt å si.
Jeg å min x var som mange andre etter ett brudd, til mekling. Og så fort det var noe vi ikke var enige om, så var svaret fra mekleren: «Nei da blir det rettssak da, med mindre du gir deg» Og jeg tenkte for en idiotisk ting å si. For hvem er det som faktisk har penger til å gjøre det. Du vet jo da at du må bare gi deg. (det skjedde mye på det kontoret som ikke er riktig av en mekler, men det får bli fortalt ved en annen anledning)
En ting er å gjøre dette med en privat person som stiller sånn noen lunde likt økonomisk, men tenk om du faktisk ønsker å gjøre dette mot en stor bedrift, som har penger nok til 10 advokater og som kan dra dette ut i all evighet. For det er det jeg egentlig har lyst til. Det er ett stort selskap sin handling som ligger bak mye av denne frustrasjonen. Men selv om jeg skulle være så heldig å vinne denne saken, så risikerer jeg å sitte igjen med en så høy advokat regning at alt jeg vinner, går med på å betale den. Og bedriften vet at vanlige personer ikke har muligheten til å ta de til retten, så de bare fortsetter å kjøre løpet sitt uansett hvor feil det er.
Og «boff» der gikk lufta ut av meg, og denne utblåsningen er over. Seriøst, den følelsen man får etter en sånn utblåsning er, gull. Kommer ingen ting ut av det annet enn at man føler seg helt fantastisk. I hvertfall de neste 10 min.
I tredje kapittel av dette innlegget skal vi gå litt tilbake til forrige innlegg, om ting jeg ikke skjønner meg på. For det har dukket opp en ny ting jeg virkelig ikke skjønner. Hvorfor skal man bestandig bli forkjølet/syk når det absolutt passer dårligst. Når man har all verdens med tid til å være syk, da er man frisk, men så fort det er noe man skal, gjerne noe man har gledet seg til over tid og lagt en del jobb i, da skal man bli syk. Dette har så klart skjedd meg nå. Jeg har ikke så mye som skjer i livet mitt så jeg kan fint være syk 70% av året uten at det vil gå utover noe jeg har tenkt. Men til helga så skjer det noe. Da skal jeg ha to konserter sammen med koret mitt og Herre ungdomskorps i Langesund og Gjerpen kirke (litt snik reklame). Og hva var det som skjedde på onsdag? Jo jeg våkner så klart opp med en forkjølelse. Sår hals, og bare det å puste, er slitsomt. Jeg er første sopran i dette koret, som betyr at jeg synger de lyseste tonene. De som får glass til å knuse, eller i mitt tilfelle, gir noen en alvorlig hjerneskade. Og takket være denne fine forkjølelsen jeg har fått, så har ikke min stemme sjans til å komme opp på de tonene jeg skal nå. Så med mer eller mindre det skjer ett mirakel fra en eller annen høyere makt, eller at jeg blir plassert sammen med mannfolka på bass/tenor, så er nok sjansen veldig liten for at jeg blir med på konserten.
Siden jeg er syk så bli det ikke 3 positive ting i dette innlegget. Jeg er absolutt ingen positiv person når jeg er syk. Jeg er en sint og furten person som det ikke er noe gøy å være sammen med. Så derfor blir dette innlegget avsluttet veldig enkelt med ett adjø og takk for at du leser det jeg skriver 🙂
