You never know how strong you are until being strong is your only choice
Jaja, da var nyheten ute (har vært ute en stund). Jeg er IKKE med i den kommende sesongen av Camp Kulinaris. Hvorfor skal det være så j#%&&%¤ &((%% ((&&/))) (noen stygge ord) vanskelig å komme seg med på det programmet? Skjønner de ikke hvor desperat jeg er etter å få være med. Når jeg ser på hvem som skal være med i den kommende sesongen, så må de være ganske så desperate etter å finne deltagere, når de har måttet henta inn 2 personer fra Sverige. Å ikke nok med det, men de har tatt med en pensjonert ordfører fra Bergen. Men meg vil de ikke ha med på dette programmet. Ekstra sårende er det at de faktisk har tatt med Bård Hoksrud som bor i samme kommune som meg. Skal de nå først ta med noen fra Bamble så burde det være meg. Jeg har tross alt vært i avisa. Jeg skjønner at jeg ikke er like kjent som Bård Hoksrud, men hvorfor er det kun kjendiser som skal få denne muligheten? Kunne man ikke ha hatt 50% kjendiser og 50% vanlige folk med? For har ikke jeg fortjent en plass på dette programmet etter det året jeg har hatt? Det er ikke det at jeg har så stort behov for å bli kjendis (inntekten de har frister veldig da), som gjør at jeg vil være med i dette programmet. Men det er rett og slett fordi det ser veldig gøy ut, og jeg tror jeg hadde lært en masse.
Det er mange andre ting i denne verden enn hvorfor jeg ikke får være med i Camp Kulinaris som jeg ikke skjønner. Som hvorfor Sophie Elise får så mye oppmerksomhet og tjener så ufattelig mye penger som det hun gjør. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor unge jenter ser så opp til henne. Og det skremmer meg at personer som Sophie Elise har så mye påvirkning på dagens unge. Jeg skjønner heller ikke hvorfor det å sove skal være så vanskelig. En skulle trodd at noe som var så viktig som søvn, kom naturlig for alle. At når man hadde vært våken i 15 timer, så falt man automatisk i søvn. Men nei, så enkelt er det dessverre ikke. Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor min fantastiske frøken på snart 5 år ikke klarer å godta et nei uten å måtte lage en masse styr rundt det. Jeg vet ikke hvor ofte, men det er alt for ofte, at jeg sitter alene etter at tuppa har lagt seg, full av dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke har gjort noe annet hele dagen enn å kjefte på tuppa fordi hun ikke hører etter og godtar et nei. Hvorfor kommer ikke barn ferdig utstyrt med en «hør på det mamma sier» knapp. Hvorfor må ting hele tiden bli en kamp (føles i hvertfall slikt). En kamp som starter med at tuppa spør om hun får ut klokka 6 om kvelden. Jeg svarer da nei, det er sent, så det går ikke. Så kommer det en masse spørsmål om hvorfor det er sent og hvorfor hun ikke får lov, selv om det er sent, pluss en masse løfter om at hun ikke skal være ute noe lenge. Jeg sier fortsatt nei og prøver så godt jeg kan å forklare hvorfor. Dette blir da møtt med en intens bønn som går slik: mamma please please pleeeeeease mamma. Jeg holder på mitt nei, men er ikke lengre like rolig som jeg skulle ønske at jeg var. Jeg er mer eller mindre ganske frustrert å lei av alt maset, og en smule oppgitt, over at hun ikke hører etter. Det hele avsluttes med gråting, og en klar beskjed om hvor dum jeg er, og hvor urettferdig det er at hun ikke får lov. Høres dette kjent ut hos noen av dere som leser dette?
Jeg elsker tuppa over alt, men jeg skulle jo ikke oppdra henne, og ha henne alene annenhver uke. Jeg savner virkelig noen som på slutten av disse dagene sa til meg at du gjør en fantastisk jobb som mamma. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, og at den frykten jeg har om at hun har det så mye bedre hos pappen sin, fordi han ikke er alene pappa, og har mange rundt seg som kan hjelpe til, bare er tull.
Det å bli mamma er noe av det skumleste jeg har gjort, og jeg har hele tiden vært livredd for at jeg ikke gjør noen bra jobb. Men jeg fant mye trøst i at dette skulle jeg ikke gjøre alene. Men her sitter jeg, 36 år (om 20 dager ) ikke får jeg se tuppa mi så mye som jeg ønsker, og når jeg først er så heldig og har henne, så må jeg gjøre alt alene. Og alt dette har skjedd uten at jeg har hatt noe jeg skulle ha sagt. Det at jeg ifølge dagens samfunn bare skal akseptere alt dette, og si at det som har skjedd er greit, er noe jeg virkelig ikke skjønner. Vi var to om å lage henne, så hvorfor er det da greit at bare den ene bestemmer at dette skal jeg gjøre alene, og at jeg ikke får se henne hver dag.
I forrige innlegg så sa jeg at jeg skulle gjøre min del for at det skulle bli litt lettere for ensomme folk å komme seg ut og treffe nye mennesker. Og allerede nå så har jeg fått med meg mental helse på at dette var en god ide. Så en eller annen fredag i april vil det bli en brettspill aften, og så lenge folk møter opp, så vil det skje ett eller annet hver 4 fredag. Spørsmålet er om noen kommer til å møte opp. For selv om jeg legger til rette med en aktivitet, så er det faktisk opp til hver enkelt om de vil komme, og for noen så kan det å komme seg ut dørstokken hjemme, være en kamp nok i seg selv. Men jeg håper virkelig at folk møter opp.
Enn annen ting jeg skal gjøre i forbindelse med Mental helse er å møte en eller annen sjef/leder innenfor kommunens helse ett eller annet, husker virkelig ikke hvilken tittel hun hadde, men uansett så skal jeg møte denne personen og fortelle henne om mitt møte med DPS og helsevesenet når jeg var på mitt dårligste i sommer. Og det skal bli spennende, for DPS har jeg ikke noe positivt å si noe om, det er egentlig kun Bamble kriseteam som jeg har noe positivt å si om når det kommer til det norske helsevesenet når det gjelder mental helse. Så det skal jo bli ett spennende møte. Hvordan dette møte går får dere vite i ett senere innlegg.
Dette ble kanskje ikke det lengste innlegget jeg har skrevet, men allikevel så føler jeg at jeg har fått sagt ganske mye. Selv om jeg kunne skrevet mye mer om hvor dumt jeg syns det er at jeg ikke får være med i Camp Kulinaris. Men jeg ønsker jo fortsatt å være med, så jeg kan ikke svartmale produksjonen helt, for da kommer jeg i hvert fall ikke med. Uansett, nå er det på tide å komme på 3 positive ting som har skjedd siden sist. Og akkurat nå er det veldig vanskelig, fordi det snør ute, og jeg vet at i morgen må jeg ut å måke snø igjen. Dette har jeg veldig lite lyst til, og er derfor i ett litt dårlig humør akkurat nå.
- Jeg har funnet en spray (se bilde) som skal drepe edderkopper. Jeg elsker at det på baksiden av flasken står at den er for amatører, som igjen betyr at det er helt trygt for meg å bruke den.
- X har begynt å spørre meg om å være barnevakt for tuppa.
- Snømåking betyr trening, og trening er en bra ting. (Nei det hjalp ikke å skrive dette. Det frister ikke noe mer og ute å måke snø. Og det hjalp heller ikke på humøret)
- Jeg hadde en helt fantastisk helg med gode venner når jeg inviterte til fest for å feire at jeg fortsatt er eier av en leilighet, selv om den ikke er bygget.
