500

Det er nå i skrivende stund 9 måneder og 12 dager siden det gamle livet mitt tok slutt, og hjerte mitt ble knust i 1000 biter. Men nå skal jeg dele en veldig glad nyhet. En nyhet som lappet sammen hjerte mitt såpass mye at det nå bare mangler 500 biter å pusle sammen. Som betyr at jeg nå er halvveis i å finne ut hvem den nye meg er, og hvordan mitt nye liv blir. Dette er en nyhet jeg egentlig gruer meg litt til å fortelle. For dette betyr så mye for meg. Så jeg er redd at i det jeg deler den, så skjer det noe som ødelegger. Dette er så stort for meg og egentlig så skjønner jeg ikke helt at det er sant. Men jeg er pr dags dato eier av en splitter ny leilighet. Den er så ny at den enda ikke har blitt bygget. Og kanskje blir den ikke det heller, kommer an på om de får solgt 2 til. Men blir den bygget, så er den min. Dette er en leilighet som er helt perfekt for meg. Den har 2 soverom, alt på en flate, en liten hageflekk og som en bonus så har den garasje og heis. Å kjøpe akkurat denne leiligheten er noe jeg har jobbet med siden i september.  Det har ikke vært enkelt å overbevise en bank om at jeg faktisk har råd til dette. Men husbanken sa til slutt ja. Og i det jeg skrev under på kjøpspapirene på denne leiligheten, følte jeg at mange brikker i livet mitt falt på plass.  En stor drøm er at den dagen denne leiligheten blir bygget og jeg flytter inn, så vil de aller fleste av de siste 500 bitene også komme på plass. 

Noe av det siste jeg og x gjorde før det gamle livet kollapset, var å by på ett hus (fikk det ikke). Så det at jeg nå har kjøpt meg en leilighet alene er en veldig snodig følelse. Heldigvis siden jeg kjøpte en som ikke er bygget, så slapp jeg å dra på visning. Å skulle gå fra å være på visning sammen med noen du planlegger å bli gammel med, til å plutselig dra på visning alene, hadde vært enormt tøft. Men alt dette har jo ført til at jeg har fått en del tanker på hva jeg savner fra mitt gamle liv, og hva jeg ønsker i mitt nye. Og for øyeblikket er det sjokkerende lite jeg savner fra mitt gamle liv. Jeg savner de få vennene som valgte å støtte ham, jeg savner fisketurene vi hadde, jeg savner tryggheten jeg følte og jeg savner det vi gjorde sammen utenfor huset fire vegger. Spesielt det vi gjorde som en familie med tuppa. Men jeg ser nå i dag at dette ikke har vært et bra forhold for meg. Jeg ser nå at de tingene jeg har krevd fra x siden han dro (respekt, ærlighet og at han vil snakke) er ting jeg heller aldri fikk mens vi var sammen. Så det er ikke så rart at han ikke gir meg disse tingene nå. Problemet er at jeg (kanskje for aller første gang ) mener jeg fortjener disse tingene. Derfor blir disse tingene veldig viktig å ha med inn i mitt nye liv. Du skal respektere den jeg er og det jeg føler og tenker. Du behøver ikke å være enig med meg, men ikke si at det jeg føler er feil og idiotisk. I hvertfall ikke med mindre du har vært i mine sko. Da kan du heller si hva du føler og tenker, også er vi enig om å være uenig. Ikke sitt å tro ting om meg, spør istedet. Syns du jeg er en dust, så si det, så kan jeg ha mulighet til å rette opp i det. Blir dette for mye, og du mener at dette ikke er noe man kan forlange, så har du ikke noe å gjøre i mitt nye liv. Andre ting som er viktig i mitt nye liv, er å ikke stenge døren for nye ting før de har blitt testa ut. Dette gjelder ikke å hoppe i strikk, den døren vil være stengt for bestandig. Det samme gjelder også alt som har med edderkopper å gjøre. Og det som blir absolutt viktigst i mitt nye liv, er å ikke glemme hva som faktisk betyr noe, som er tuppa og øyeblikk med henne. Og ikke minst gode venner/familie. Dersom jeg kommer meg inn i min egen leilighet, så vil så klart mitt nye liv bestå av mye mer baking en hva det gjør i dag. 

Som nevnt så er øyeblikk med tuppa veldig viktig i mitt nye liv, og det har jeg fått ekstremt mye av den siste uken mens vi var i Syden (Gran Canaria Bahia Feliz). Dette var en helt super tur. Jeg har bada (det teller som bading selv om det var i barne bassenget), jeg har ridd på kamel, klatret i sanddynene i Maspalomas, vært på bamseshow (jeg går nå rundt og synger «Heja Bamse starkast ær vår Bamse» hele tiden), og venta 2 timer på bussen til Puerto Rico for å kjøre den i 1 time for å så komme fram akkurat når alle butikkene stengte (rakk innom én butikk så jeg fikk kjøpt meg en ny veske). Jeg har også lært at det å reise til Syden med barn ikke kan sammenlignes med det å reise til Syden uten barn (ble ikke mye tid til å ligge å slappe av i sola). Og at det kan lønne seg å spørre om pris før man får en fotograf til å ta masse bilder av meg og tuppa (40×60)  Men jeg hadde ikke noe lyst til å dra hjem, livet hadde vært så mye enklere om jeg bare ble der nede med tuppa. I det minste fram til politiet står på døra og arresterer meg for kidnapping. For en ting jeg ikke var forberedt på når det kom til denne turen, det var alle minnene fra tidligere turer med x som kom hoppende fram i hodet mitt. Og det at denne turen ble bestilt mens vi var sammen, gjorde ikke ting noe lettere. Men jeg fant mye trøst i alle øyeblikkene han ikke fikk oppleve på denne turen (er det ondskapsfullt av meg?)

Så denne turen var alt i alt helt magisk, og jeg sitter igjen med mange fine bilder som jeg kan trøste meg med i de 14 dagene hvor jeg nå ikke har tuppa. 

Så til slutt tre positive ting, og denne gangen er nr. 1 ekstremt lett, for det kan jo ikke bli noe annet enn kjøp av leilighet.

Nr. 2 blir at jeg overlevde tuppas første runde med omgangssyken som alene mamma, og jeg rakk selv å bli ferdig med det før vi reiste til Syden.

Nr. 3 er at jeg nå endelig begynner å føle på at jeg har litt kontroll over livet mitt igjen.