Jeg beklager

I forrige innlegg så snakket jeg om hvilken fantastisk mestringsfølelse jeg fikk av å måke snø. Det skulle jeg ikke ha gjort. Værgudene må ha lest denne bloggen. Å jeg må virkelig ha fornærmet de, for dagen etterpå ble runde to i kampen mellom meg og snøen holdt. Og denne gangen var det ikke noen tvil om hvem som gikk seirende ut av den kampen. Og det var ikke meg. Jeg er vokst opp på en plass hvor jo mer snø som kommer, jo bedre er det, og livet der stopper ikke opp bare fordi det begynner å snø. Men jeg har aldri sett så mye snø komme ned fra himmelen på så kort tid. Så at disse gudene som styrer været ble fornærmet av mitt forrige innlegg, er det ikke noen tvil om, for de ga virkelig alt. Men det skal jeg si, det gjorde jeg også. Jeg gjorde ikke noe annet den dagen enn å måke snø. Så jeg ga meg ikke uten kamp. Men fordi jeg ikke ønsker noen flere slike dager, kommer jeg nå med en oppriktig beklagelse til værgudene. Det er ingen tvil om at dere er uovervinnelige, og det var aldri min hensikt å antyde at dere på noen slags vis er svake skapninger bare fordi jeg for en gangs skyld klarte å føle på en mestringsfølelse. Jeg tar av meg hatten og legger meg i støvet for dere (er ikke det noe man pleier å si når man innrømmer å ha tapt noe?) 

Fordelen med all snøen var at tuppa endelig fikk muligheten til å finne fram rattkjelken sin, og ake litt dagen etterpå. Noe som igjen førte til at jeg fikk enda mer trim, siden det var jeg som måtte dra kjelken opp. Å det uten at jeg fikk sitte på ned. Å fortsetter dette året slik så kan det faktisk skje at jeg ender opp med en slags form for kondis.(et ord jeg bare har hørt snakk om, aldri opplevd å ha) Dessverre så fikk værgudene med seg at vi hadde det gøy. Så de gjorde snøen om til regn. Og etter 2 dager med regn, var det meste av snøen borte, og alt som er igjen som et bevis på kampen mellom meg og disse gudene, er en masse is. 

En annen ting jeg nevnte i forrige innlegg, var at jeg har opprettet en profil på møteplassen.no. Og er det noe som er 100% sikkert her i livet, så er det det at møteplassen ikke er den plassen jeg finner min framtidige kjæreste. Det er ikke det at det har manglet på respons fra det motsatte kjønn. Responsen har faktisk vært veldig stor. Problemet er bare at 70 % av disse er fra folk som er over 50 år, 90 % kommer fra folk som bor så langt unna at sannsynligheten for at du drar for å møte disse er 1 % . Og 9 av 10 er kun ute etter en ting. Heldigvis så bruker alle den samme taktikken, så jeg trenger ikke å bruke så veldig mye tid på å finne ut hva de faktisk vil. Alle starter samtalen med et «hei søta», eller et annet kompliment. Så følger det en 5 til 10 spørsmål om hvem jeg er, hva jeg liker osv. For så til slutt, kommer spørsmålet om de kan få ett bilde.  Og hvis man sender bilde, så får man fort ett tilbake av vedkommende som ligger i senga.  Noen er såpass høflige at de faktisk spør om jeg vil se mer, mens andre bare sender bilde av fullt utstyr med en gang.  I det jeg  får et slikt bilde, så forventer de en masse skryt av hvor velutstyrt utstyret er, og at jeg skal sende et lignede bilde tilbake.  Jeg skjønner virkelig ikke hva som får alle disse mannfolka til å tro at et bilde av deres edle deler er det jeg vil sitte å se på. Hva er det som får dem til å tro at et slikt bilde er det som gjør at jeg vil møte de? Og hvorfor har de så stort behov for å vise den fram? Og av en eller annen merkelig grunn så har de veldig vanskelig med å forstå hvorfor jeg plutselig ikke svarer på meldingene lengre.   

En annen ting jeg ikke skjønner, er hvorfor jeg i det hele tatt opprettet en slik profil, for innerst inne så vet jeg at jeg så absolutt ikke er klar for et nytt forhold. I mitt hode er tanken på at et mannebein skulle være interessert  i meg, og faktisk like den jeg er, så latterlig, at jeg setter opp murer rundt meg selv som er større en den kinesiske mur. Og det er ganske frustrerende at årsaken til det, er fordi noen personer har såret meg så mye, at jeg ikke klarer å stole på noen lengre. Og den jeg stoler aller minst på, er rett og slett meg selv. 

Hvis det faktisk nå sitter noen å leser dette som har møtt sin store kjærlighet på møteplassen, så vil jeg gjerne høre om det. For jeg sliter litt med å tro at siden 2001, som er det året møteplassen ble opprettet, så har 120 000 funnet sin partner der. 

Så var vi kommet til veis ende med dette innlegget også. Og det er på tide å finne 3 positive ting som har skjedd siden sist. Hver gang jeg kommer til dette punktet, så virker det som en umulig oppgave. Men heldigvis er jeg så sta, selv om det kan ta en dag eller to, så klarer jeg det til slutt. Og denne gangen klarte jeg faktisk å komme opp med 4 ting 

1. Nå er det bare 14 dager til jeg reiser til Syden. Det å få oppleve tuppas aller første sydentur er noe jeg virkelig ser fram til.
2. Jeg og naboen hadde en veldig hyggelig jentekveld i helga med ost, vin og litt kaffe med Baileys i. Er lenge siden jeg har ledd så mye. 
3. Jeg har klart å finne en oppbevaringsplass for all julepynten jeg har kjøpt. Det er ingen lett oppgave når man bor i leilighet som ikke har noe bod/roterom. 
4. Jeg har fått 2 veldig fine komplimenter fra 2 forskjellige personer som virkelig har varmet hjertet mitt, og som jeg aldri så skulle komme.