2022 nærmer seg slutten. Å jeg kan med hånda på hjerte si at dette har vært et dritt år uten like. Det skal veldig mye til for at 2023 kan bli noe verre. Men selv om det har vært et dritt år så har jeg overlevd. Å det er mange jeg skyller en takk og en masse blomster for at jeg faktisk har klart det. Jeg har ikke muligheten til å sende blomster til alle. Men jeg kan takke dere her. Tusen takk til min huseier for at han svarte på finn og lot meg få denne leiligheten selv om jeg ikke hadde vært der å sett på den i virkelig. Takk til min fantastiske nabo som stadig kommer til unnsetning og hjelper meg med alt mulig rart. Dette er nok starten på et veldig godt vennskap. Takk til Bamble kriseteam som alltid er der når jeg trenger dere. Takk til Barnevernet for alle gode råd. Takk til mental helse for muligheten jeg har fått i stallen. Takk til alle venner rundt om i dette landet som har tatt dere tid til å høre på meg. Å ikke minst takk til familien for at dere fikk meg opp til Trøndelag og for alt dere gjorde for meg mens jeg var der. Og takk til alle dere som har fortsatt og fulgt denne bloggen. Det er helt sikkert mange flere som fortjener en takk, hvis du føler jeg har glemt deg så rop ut å du skal få et personlig takke innlegg på denne bloggen med en beklagelse for at du er glemt.
Jeg vet det har vært mye klaging de siste 7 måneden og jeg skjønner at dere sikkert er dritt lei. Jeg er egentlig dritt lei selv. Men det å skrive om ting her har vært veldig god terapi for meg så her kommer litt mer klaging. Jeg skjønner nå hvorfor desember blir kaldt for et forstørrelsesglass for den har vært tøff. Men jeg håper dette blir det siste innlegget hvor jeg klager. Det blir i hvertfall det siste i 2022.
Til alle dere som sa at den nye dama til x var rett rundt hjørnet og at hun ville dukke opp ganske så snart. Gratulerer dere fikk rett. Det tok ca. 2 måneder også dukka hu opp. Å i samme slengen så blandet de tuppa inn i forholdet. Så ikke nok med at jeg skal komme over x, akseptere at jeg må være uten tuppa 50% av tiden og starte livet mitt helt på nytt. Så har jeg helt siden i sommer hørt på hvor fantastisk denne nye dama er i fra tuppa. Det er kanskje ikke så rart at hode mitt sa klikk.
Mange sier jeg skal være glad for at tuppa liker denne damen. Å de har helt sikkert rett. Men for meg er det ren tortur å se en helt fremmed person involvert i det å oppdra tuppa og oppleve øyeblikk som burde vært mine. Jeg sliter jo som sagt noe grusomt med savnet etter tuppa når hun er borte. Og uansett hvor snill og sånn denne nye damen til x er. Så er det min jobb hun gjør, mine øyeblikk med tuppa hun tar, annenhver uke så tar hun min plass. Det gjør meg kanskje til verdens største egoist, men jeg klarer bare ikke å akseptere det. Jeg klarer ikke å synes at det er greit og se på det som en positiv ting. Jeg skulle ønske jeg var så sterk. Men det er jeg ikke. I hvertfall ikke nå. Mamma hjerte mitt blør for mye.
Som dere sikkert har skjønt så har desember vært en nedtur og jeg har følt at jeg har vært tilbake til start. Jeg har faktisk en gratis sydentur jeg ikke klarer å gi bort. Å for hver person som sier nei så blir det vanskeligere å ikke ta det personlig. Men hvis du som leser dette kunne tenkt deg en uke på Gran Canaria i slutten av januar er det bare å rope ut. Det eneste du må betale selv er reisen ned til meg, ting du kjøper i butikken og eventuelt opplevelser. Reisen er sammen med min far og besteforeldre og du må dele rom med meg og tuppa. Så hvis dette er noe for deg så er det bare å rope ut.
Selv om dette har vært et dritt år og ting føles ekstra tungt for tiden. Så har jeg noen fantastiske folk rundt meg som minner meg om alt jeg faktisk har klart å få til de siste 7 månedene. Så i stedet for å avslutte med tre positive som har skjedd i det siste så skal jeg avslutte med å liste opp alt jeg har klart siden jeg ble singel. Mest fordi jeg ikke kommer på tre positive ting, men også fordi jeg trenger en påminnelse om alt jeg har klart. Det på denne listen er det andre folk har sagt jeg burde være stolt av.
- Jeg har klart å finne meg en egen leilighet og skapt et liv for meg og tuppa, selv med en økonomi under fattigdomsgrensa
- Jeg har klart å skaffe meg nye venner og et nytt nettverk.
- Jeg har klart å montere en pute kasse.
- Jeg har klart å gi tuppa et åpent hus hvor hun kan ha venner på besøk når hun vil.
- Jeg kommer meg opp de dagene jeg ikke har tuppa
- Jeg har klart å holde liv i denne bloggen
- Jeg har svelget en ekstremt mange kameler.
Så godt du skriver og beskriver hverdagene, dine, Lindis! Jeg skjønner deg veldig godt når det gjelder å måtte dele barnet ditt med noen andre! Som Mamma er det jo helt naturlig å ville ha barnet sitt selv, hele tiden. men du er sterk, og viser din styrke! Tenk på alt du har klart! Og mer vil du klare! Lykke til!
Takk 🙂