Mitt hode kontra virkeligheten

Advarsel jeg har ikke hatt tuppa denne uka. Så dette innlegget inneholder mye klaging. 

Mitt siste ønske her i livet var at tuppa skulle bli skilsmissebarn. Men skulle hun først bli det så skulle hun i hvertfall slippe å ha det slik som jeg søsteren min hadde det når våre foreldre ble skilt. I mitt hode skulle jeg samarbeide bra med x. Vi skulle kunne spise middager sammen, gjøre diverse aktiviteter sammen og prate om alt. I mitt hode gjorde jeg alt for å samarbeide med x. Mitt hode tok så inni granskauen feil. Hode mitt trodde at vis tuppa noen gang ble skilsmissebarn, så var det noe jeg å x fant ut sammen etter å gjort alt for å unngå at det skulle skje. Det var aldri en tanke i hode mitt at dette var noe som skjedde helt ut av det blå uten at jeg fikk en eneste sjanse til å stoppe dette. Jeg trodde jeg hadde en mann som hadde de samme verdiene som meg. At tuppa kom først, og at hun var verdt å kjempe for uansett hvor vanskelig det måtte være. Gud så feil man kan ta av folk. Det å oppdage at jeg har tatt så feil er noe av det som gjør alt dette så vanskelig. For alt jeg trodde vi var, har blitt til en løgn. For tuppa sin del så ønsker jeg å holde drømmen jeg har om et samarbeid i live, men jeg ser nå at det bare er dumt. For det vil sannsynlig aldri skje. Så i stedet for å bruke alle mine krefter på en dum drøm, skal jeg nå gjøre alt jeg kan for at tuppa skal komme seg best mulig igjennom dette.  Selv om jeg hater å innrømme det, så opplever hun nå mye av den samme dritten som jeg opplevde. Og som jeg har nevnt før så må man være to for å få til et samarbeid. Å begge må ønske å gjøre alt som kreves, selv om det blir beintøft. Men jeg er ikke lenger sikker på om jeg er sterk nok til å gjøre det som kreves av meg. 

Selv om jeg klager mye og det meste er ganske så svart inne i hode mitt, så dukker det innimellom opp noen lysglimt som gir meg et snev av håp. Jeg har hatt en person i livet mitt som jeg bestandig har likt. Men jeg har aldri følt at jeg kunne vært meg selv rundt denne personen. Og fordi jeg ikke har kunne vært meg selv, så har jeg ikke følt meg akseptert av denne personen. Og det har vært mange misforståelser (fra begge sider) som har gjort det vanskelig, og til tider frustrerende, å ha et forhold til denne personen. Denne uken hadde jeg besøk av denne personen. Og siden jeg ikke lengre har krefter til å være noen andre enn meg selv hadde vi vår først ekte og ærlige samtale og vi fikk nøstet opp i en masse av misforståelsene som har vært. Det var ikke en enkel samtale, men det var enormt godt å endelig få tatt den praten. Og kanskje er dette starten på et nytt/bedre vennskap til denne personen. En av de få fordelene som kommer ut av å få live sitt snudd opp ned.  

Så bortsett fra denne samtalen så har ikke denne uken vært så veldig full av regnbuer, sukkerspinn og enhjørninger. Jeg blir så oppgitt og sint på meg selv på hvor stor forskjell det er på meg de ukene jeg har tuppa, i forhold til de ukene jeg ikke har henne. Og jeg ønsker ikke å være den jeg er de ukene jeg ikke har tuppa. Men savnet er så stort å hode mitt jobber hele tiden. Og huset er alt for stille, enda jeg fortsatt har 2 kattunger som er både høyt og lavt. Jeg trenger å finne på noe lurt jeg kan gjøre i disse ukene hun ikke er her. Spørsmålet er bare hva. Jeg er veldig åpen for forslag, så hvis du som leser dette vet om en fin aktivitet eller hobby som jeg kan starte med så vær så snill å rop ut, men ikke kom med forslag om å gå tur i skogen for meg alene i skogen er ingen bra kombinasjon. 

Helt til slutt her kommer minst 3 positive ting som jeg holder meg fast til. 

1. Minni Pus blir stadig friskere og nå kan det bare fortsette å gå oppover. 
2. Jeg har gjort alt riktig i en sak (kan dessverre ikke utdype saken noe mer) som krevde at jeg svelget en masse kameler (minst 10 stk.)
3.  Jeg vant 1000 kr fordi jeg svarte på noen spørsmål i en spørreundersøkelse. 
4. De neste to ukene kommer til å bli helt fantastiske.