Sprosser og farlig bacon

Jeg må bare starte med nevne hvor ufattelig heldig jeg har vært som har fått den leilighet. Og hvor ufattelig bra dette nabolaget har tatt imot meg. Jeg har hele tiden ønsket at mitt hjem skal være et åpent hjem der folk bare stikker innom. Spesielt barn som tuppa kan leke sammen med. Huset med min x var ikke slik. Der snakket man nesten ikke med naboen. På en god dag kunne man kanskje si hei. Å hvis det fantes noen andre barn i gata som tuppa kunne leke med så gjemte de seg veldig godt. Derfor betyr det så mye at det ikke er slikt her vi bor nå. Når tuppa er her så kommer det stadig barn innom som vil leke og se på kattepusene. Å selv om det til tider er ganske slitsomt å ha 4 barn som leker i en liten leilighet så er det også helt fantastisk. Å absolutt verdt å bli sliten av. Det gir så voldsomt mye glede 🙂 

Mens jeg startet med på dette innlegget så har jeg vært singel i 5 måneder. Det fins nå to versjoner av meg på hvordan jeg takler dette. Når jeg har tuppa er jeg en oppegående person som takler smerten og ser et snev av lys i framtiden. Den oppgående meg tenker at alt x gjør, sier mer om han enn om meg så han får bare ha det så bra med sitt nye liv. Denne versjon ser også mange finne fordeler med at ting har blitt som det har. Jeg har endelig kommet meg bort fra det gule huset og fått et åpent å varmt hjem. Jeg har oppdaget hva som faktisk betyr noe, og som er viktig her i livet. Jeg har endelig blitt en gal katte dame, jeg er kvitt samlemanien min, og jeg er på tinder (yey). Av en eller annen grunn så synger denne versjon av meg  om morgenen kl. 07.00 når jeg gjør tuppa klar til barnehagen. Det har aldri skjedd før og må da være et godt tegn?

Dessverre så må jeg annenhver fredag gi fra meg tuppa. Å det til en fyr som så enkelt bare valgte å gå og gi fra seg en masse øyeblikk med tuppa. I det øyeblikket jeg har gitt henne fra meg, blir jeg overfalt av en enorm smerte som jeg så absolutt ikke takler. Og jeg glemmer alt det gode som har kommet inn i livet mitt i det siste. Det eneste jeg tenker på er alt jeg har mistet, hvor mye jeg savner tuppa, på alle øyeblikkene jeg går glipp av, og på hvor mye jeg svikter henne ved å ikke være der for henne hele tiden. Denne versjonen av meg er ikke oppegående og bruker det meste av tiden på å overleve dagen. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å leve med så mye smerter, som det jeg har disse ukene. Og på hvordan disse ukene noen gang skal føles greit. Denne versjonen av meg synger ikke kl. 07.00 

Det fins to ting som disse to versjonene har til felles det ene er sinne. Sinne over å ikke få gjort noe, sinne over å ikke få sagt alt som må sies. Og sinne over at jeg bare skal godta alt dette, fordi noen annen har valgt det, og sinne over at det ikke er noe jeg får gjort for å fikse det. Det andre er angst. Angst for å gå glipp av et øyeblikk, angst for møte x å hans  familie ute, angst for å møte noen som ikke har fått det med seg. Slik at jeg må forklare alt igjen, og angst over at jeg ikke er bra nok for tuppa. 

Men nå kan jeg tenker meg dere er veldig spente på hvordan det gikk med mitt sprosse prosjekt. Å det ble ingen + til mestringsfølelsen men heller ingen + til frustrasjonen.  Onsdag  21 september gikk jeg inn i coop bygg sin butikk med sprossene i pose å full av optimisme. Å kjøpe disse sprossen var jeg helt sikker på at jeg skulle klare. Når jeg gikk inn i butikken så jeg for meg at jeg kunne velge å vrake i sprosser. Jeg kunne velge farge, mønster og om de skulle være i tre eller plastikk. Men slik var det ikke. Etter å funnet rette avdeling og en person å snakke med får jeg beskjed om at disse må spesial bestilles. Å for å kunne bestille disse så trengte de å vite navn på døra, hvem som hadde produsert døra, hvor stor døra var og til slutt så trengte de et bilde av døra. Kunne jeg svare å gi dem noe av den informasjonen de trengte? Nei det kunne jeg ikke. Sener på dagen gikk jeg derfor til hybelverten min for å høre om han hadde noe info med døra. Å da ble det bestemt at dette var en ting han skulle ta seg av å fikse. Å sånn da var det problemet løst. Jeg slapp å bli frustrert over sprosser som ikke ville høre etter, men det ga meg heller ingen mestringsfølelse. 

 Men jeg gir ikke opp min jakt på en mestringsfølelse og har derfor investert i en putekasse som må monteres sammen. Men i det jeg kjøpte denne så forsvant det fine været vi har hatt i det siste. Så vær gang jeg har hatt tid å planer om å montere den så har det regnet å jeg har derfor ikke fått prøvd meg på denne oppgaven enda. Jeg kunne kanskje ha montert den inne men er litt redd den skal bli så stor at jeg ikke får den ut igjen. Men når sola kommer å jeg har tid så skal den monteres å dere skal så klart få høre hvordan det gikk. 

Helt til slutt så vil jeg stille et viktig spørsmål. Hvorfor står det ingen advarsel på bacon pakken om hvor farlig det er å steke bacon? Jeg har normalt overlat den jobben til min x, så jeg har ikke så mye erfaring når det kommer til steking av bacon. Å vis dagens erfaring stemmer så blir ikke det noe jeg gjør ofte.  Det er jo livsfarlig. Jeg sto og ante fred å ingen fare, følte jeg hadde full kontroll over middag jeg prøvde å lage til meg og tuppa (potetstappe med bacon, løk, mais og ost). Plutselig helt uten av det blå, så bestemmer baconet seg til å gå i full angrip modus, og hopper og spretter ut av stekepanna. Å hvis noen skulle lure så er det ikke spesielt behagelig å få varm bacon inn på øyet.  Det gjorde så vondt at jeg ble helt handlingslammet  å bare sto der å tenkte hva f&%#&/ (et stykt ord) skjedde nå. Dette førte da til at baconet fikk til veldig mange fulltreffer i ansiktet mitt. Etter ca. 30 sekunder (føltes som 2 minutter klarer jeg å flytte stekepanna å flykte fra kjøkkenet. Å heldigvis ble det ingen alvorlige skader og jeg har ikke blitt blind. Må tro om jeg kunne fått erstatning hvis jeg faktisk ble det? Med min flaks så hadde den erstatninga bestått av x antall pakker med bacon.