Støtt og stadig så står det i aviser og ukeblader om en eller annen kjendis som har gjort det slutt. Og i alle disse sakene så står det: Vi skilles som gode venner og kommer til å samarbeide og gjøre det beste vi kan for barna våre. I alle disse sakene så virker det som det å samarbeide om barna er det enkleste og mest naturlige som fins. Men er det egentlig så enkelt? For i mitt tilfelle så er et samarbeid med xen så godt som umulig. Her er det et steg fram og tre steg tilbake. Jeg skulle gjerne ønsket at jeg kunne si at vi samarbeider godt om tuppa men det eneste vi er enige om er at hun skal være 50% hos meg og 50% hos xen. Mye av grunnen til at vi ikke samarbeider er fordi han ikke vil snakke. Å da sier det seg selv at et samarbeid blir vanskelig. Men en annen grunn er at jeg ikke er sterk nok til å forholde meg til han. For mens jeg sitter hjemme å er et vrak som ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. Spesielt de ukene hvor jeg ikke har tuppa. Så oppfører han seg som om dette er det beste som har skjedd i livet hans. Og hver gang jeg ser han, og ser hvor enkelt det er for han å smile og gå videre i livet. Så får alle stemmene jeg har i hode, om hvor ubrukelig og verdiløs jeg er, den bekreftelsen di trenger for å bryte meg enda mer ned. Og jeg vet ikke hvor jeg skall gjøre av meg, eller hvordan jeg skal oppføre meg. Alt inni meig blir bare kaos. Jeg skulle så ønske at jeg var sterkere, at jeg klarte å forholde meg til alt dette. Men det er jeg ikke for alt gjør så vondt. Å jeg har så har sykt dårlig samvittighet ovenfor tuppa. For at jeg å xen er der vi er i dag. At vi ikke en gang kan snakke sammen. Men er det jeg å x som er unormale eller er det alle kjendisene som får dette til å virke lett som er unormale?
Men nok om meg og x for denne gangen. For alt for mange år siden så fikk jeg et skilt i gave hvor det sto: Gal kattekvinne i trening. Og i dag etter mange års trening er jeg nå 100% en gal kattekvinne. Jeg bor nå i en leilighet på 55kvm å har 6 katter. Så dagene mine nå består stort sett av å vaske bort katte sand som dukker opp over alt, samt passe på at ingen ledninger blir spist i stykker. Jeg sier til alle at jeg skal gi bort de fire små så fort de er store nok (18.november) Og en er allerede lovet bort. Men sannheten er at jeg har mest lyst til å beholde alle selv. Og jobber veldig hardt med å finne på en god nok grunn, til at jeg kan beholde i det minste en av de. Har tross alt drømt om dette i mange år.
Takket være en av disse kattene (Minni pus).Har jeg denne uken fått et prosjekt jeg aldri trodde jeg skulle få. Minni pus har klart å rive ned og ødelagt sprossene på ytterdøren kun for å si i fra om at nå vil hun inn. Første steg i prosjektet blir å finne riktig type sprosser. Tror kanskje slikt blir solgt på Coop Bygg eller kanskje Biltema. Heldigvis så ligger disse butikkene ganske nærme hverandre så denne delen føler jeg at jeg skal mestre. Neste steg blir å montere disse. Å det er nok her utfordringen virkelig kommer. Jeg har drevet å sett på døra å på sprossene som er ødelagt og jeg skjønner virkelig ikke hvordan disse sprossene noen gang har klart å sitte fast i vinduet på døra. Så får jeg til denne delen så blir det et stort pluss for mestringsfølelsen. Kan og bli et stor pluss for frustrasjonen. Å tredje å siste steg blir å unngå at Minni Pus ødelegger di nye sprossene mine. Å her er jeg åpen for ideer og forslag for jeg har ingen. De første gangen hun klatret i sprossene syns jeg det var så gøy at jeg ga henne godbiter i belønning for å være så kreativ. Så faren er stor for at hun vil klarte i de nye jeg skaffer meg også. Resultat av hvordan dette prosjektet går skal dere få vite senere.
Før jeg avslutter dette innlegget så hvil jeg bare fortelle om hvor lite som noen gang skal til for at en dritt dag blir en fantastisk dag. Tidligere denne uka så hadde jeg en tung dag. Men så helt ut av det blå så får jeg en melding av en ny nabo som lurte på om ikke jeg å tuppa ville være med McDonalds å spise. Å takket være den invitasjon så ble det som egentlig virka som uholdbar dag snudd til en helt fantastisk dag som jeg vil huske lenge. Det er ikke det man finner på og gjør som gjorde denne dagen så fantastisk, men det faktum at vi ble spurt om vi ville være med.
