Hva nå

Advarsel dette innlegget er litt i overkant negativt. Det er ikke skrevet for å henge ut noen eller for å fornærme noen. Eller for å gjøre folk utilpass.  Det er kun skrevet for å gi et litte innblikk i hva som foregår i hode til en som sliter psykisk og som har en blandet personlighetsforstyrrelse. Når livet blir totalt forandret 

Det er nå litt over 4 måneder siden livet mitt ble snudd opp ned. Og jeg har ikke taklet dette bra. Det fins ikke ord som kan beskrive hvor tøff den siste tiden har vært.  Xen bare gikk.  Orket ikke mer i hvertfall ikke å snakke å prøve å finne en løsning. Det var/er det siste han ville gjøre.  Alt dette kom helt ut av det blå  for meg. I det ene øyeblikket hadde jeg alt å i det neste så hadde jeg ingen ting. Jeg ble sittende alene i huset uten å skjønne noe, og jeg følte jeg ikke var noe annet enn en søppelsekk han kunne kvitte seg med, og at familien vi var betydde ingenting. (føler fortsatt det). Jeg var heller ikke forberedt på den voldsomme fysiske smerten som kom og all angsten som dukket opp og som enda ikke helt vil slippe tak. 

Jeg kan skjønne hvorfor han ønsket å gjøre det slutt med meg. Ting har vært veldig hektisk i 2022 å det har ikke vært så mye tid til å være kjærester. Å det ble lagt mye press å ansvar på han.  Å i alt det kaoset som følger med det å være en småbarnsfamilie så glemte vi va som faktisk var viktig i livet. Det jeg ikke kan skjønne og som jeg sliter med å akseptere er at han ikke vill prøve å finne en løsning. Det er ikke sikkert resultatet hadde blitt noe annerledes men i det minste for tuppa så burde vi ha prøvd å finne en løsning. I det minste gjort et iherdig forsøk. For et» oss» kan finnes i så mange varianter. Men ingenting av dette skjer fordi han ikke orker/vill prate. Han velger heller å ha tuppa 50% en å snakke for å prøve å finne en løsning som gjør at vi kan samarbeide bedre slik at vi begge kan få mer tid med tuppa (ikke noe han har sagt bare noe jeg tenker/føler). Jeg sliter også med å akseptere at fordi han bare gikk så må jeg bare godta å være uten prinsessa mi halve tiden. Den smerten å det savnet jeg har når hun ikke er hos meg er ren tortur på høyeste nivå. Å det som gjør smerten så mye verre er at jeg aldri fikk en sjanse til å unngå dette. Jeg har/hadde ingen ting jeg skulle ha sagt. Å dette var det siste jeg ønsket for prinsessa mi.  Men uansett hvor mye jeg ønsker å ha henne 100% så fortjener hun å ha en pappa så for hennes del er 50/50 den beste fordelingen. 

Så hva har jeg gjort i disse 4 månedene siden livet mitt snudd opp ned. 

• Jeg har grått noe enormt mye (gjør fortsatt det)
• Jeg har vært 5 uker i Trøndelag å spilt bilbingo å faktisk vunnet. 
• Minni Pus har født 4 små og ekstremt søte katte babyer i senga mi (esken jeg gjorde klar var ikke bra nok). Så jeg har investert i en ny overmadrass og blitt bestemor.                                        
• Jeg har funnet meg en ny plass å bo. Jeg leier nå en fin leilighet på Stathelle.  Å jeg elsker den nye plassen min å det nye nabolaget mitt.
• Jeg har brukt 8 timer inne på IKEA.
• Jeg har så godt som blitt kvitt samlemanien min som blant annet besto av å samle på lys. Å siden strømmen er så dyr så passer det veldig fint å begynne å tenne opp alle lysene jeg har samlet på. 

Å så det store spørsmålet hva skjer videre.  Å det er et veldig stort spørsmål, spesielt når det gjeldet bloggen. Det eneste minuset med min nye leilighet er at kjøkkenet ikke er stort nok til å drive å bake da det er vanskelig å få plass til alt bakkeutstyret jeg trenger. Økonomien min har  også blitt veldig stram noe som gjør at det også blir vanskelig å drive med bake blogg.  Men jeg har hatt det så gøy med all bakingen å jeg har fått så mye ut av denne bloggen så det er ikke så lett å bare slutte. Jeg vurdert derfor på om jeg skal fortsette å blogge men i stede for en bake blogg så blir det en slags overlevelse blogg om hvordan det er å plutselig bo alene igjen. For det er mange år siden sist. Nå har jeg bod her i en  måned og allerede hatt flere utfordringer som ikke hadde vært noe problem om vi fortsatt var to eller tre vis vi tar med tuppa. Som for eksempel hvordan skru på stekeovnen eller hvordan reparere en leke.  

Spørsmålet er om folk vil lese det. Å om jeg klarer det uten at det blir alt for mye klaging. Jeg vil derfor gjerne høre tilbake fra dere som har lest å fulgt denne bloggen er det en god ide eller skal jeg bare gi opp min blogg karriere.  Så kommenter gjerne dette innlegget på Facebook eller her inne på bloggen om hva du som leser mener. Si ja hvis du syns det er en god ide eller nei vis du ikke likte iden. Eventuelt så kan du bare trykke på liker knappen på Facebook  🙂