And just like that så var dette oppholdet over. Tiden har gått så fort at jeg skjønner ikke helt at jeg skal hjem i morgen. Så hva har jeg gjort under dette oppholdet og ikke minst har jeg lært noe fornuftig i løpet av tiden jeg har vært her.
Dagene starter som nevnt i forrige innlegg alt for tidlig. Å hvis man ser bort i fra frokosten så starten den også alt for ofte med trening. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang kom til å stå opp kl. 07.30 for å trene styrke kl. 09.00 om morgen. Men det har jeg faktisk gjort mer enn 1 gang i løpet av dette oppholdet. Dette kommer ikke til å skje når jeg kommer hjem igjen. Men jeg har lært en viktig ting når det kommer til trening. Trening behøver ikke å vare i 1 time. Her varer en treningsøkt max 30 min. Jeg har bestandig tenkt at hvis trening skal ha noen effekt og at det i det hele tatt skal være noe poeng i å trene så må man trene i minst 1 time og gjerne med en ganske så høy intensitet at man nesten ikke klarer å gå etter på. Mens her har jeg lært at man kommer veldig langt vis man bare trener i 20 til 30 min. Og hvis man trener styrke så må man ikke ha 15 forskjellige øvelser man kommer mer enn langt nok med bare 5 øvelser. Fram til september/oktober i fjor så trente jeg styrke i ca. 1 time fordi folk sa at det skulle være så bra for helsa og spesielt fatiguen. I di 6 åra jeg trente styrke så har jeg aldri følt at det har hjulpet fatiguen heller motsatt at den har gjort fatiguen værre. Men her har jeg sjokkerende nok følt meg ganske så opplagt etter de små treningsøktene.
Så er spørsmålet: kommer jeg til å fortsette med dette når jeg kommer hjem?. Ikke med det første jeg føler det er andre ting som må på plass først før jeg kan finne på en måte å gjøre dette hjemme. Men det er absolutt noe jeg ønsker å få til en gang i framtiden.
En annen ting jeg har gjort her som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre er å gå stavgang. Jeg er som sagt ikke noe morgenmenneske og heller ikke noe ute menneske. Og er det noe jeg absolutt ikke liker så er det å gå tur i skogen. Jeg tror at absolutt ingen som kjenner meg noen gang har tenkt at meg og stavgang er en god ide og noe som skjer. Svare jeg fikk tilbake til de få jeg fortalte dette til var: stakkars de folka du skal gå med. Heldigvis så skjedde dette etter lunsj så jeg rakk å våkne litt. Å det foregikk heller ikke ute i skogen men i nabolaget rund ms- sentret. Å takk til høyere makter for at der var det sol og fint vær når vi gjorde dette.
Gøy er ikke ord jeg vil bruke for å beskrive stavgang. Men det var ikke så grusomt som jeg hadde trodde det skulle være. Og hvis jeg ved et mirakel skulle begynne å like å gå tur i skoger (sjansen er like stor som sjansen for at Puttin blir pave) så tror jeg faktisk at jeg hadde hatt med meg staver .For selv om jeg for det meste følte at disse stavene var mest i veien og veldig irriterende å drasse rund med så fikk jeg ikke så grusomt vondt i beina av oppoverbakker som det jeg pleier å få.
I tillegg til trening så har dagene her bestått av 1 til 2 foredrag/undervisninger om diverse tema som for eksempel. Trening og ms (veldig mye fokus på trening), barn som pårørende, søvn og my annet rart. Hadde også en time i seksualitet. Å viste du at hvis du har problemer på det området og krysser av for di rette boksen så kan faktisk nav spandere sexleketøy på deg 🙂
Siden jeg er her på grunn av min fatigue så har jeg også vært med på noe som heter energi gruppa. Denne gruppa har møte 4 ganger i løpet av oppholdet. På de to første møtene jobbet vi med å finne ut hva som gir og hva som tar energi for å så prøve å sette opp en ukeplan slik at man finner en balanse og setter av nok tid til det som gir energi. Dette er ikke en lette oppgave når man har barn, mann, hus 2 katter og i tillegg ønsker å ha en noen form for sosial liv. På de to siste møtene så har vi prøvd å lært hvordan tenke annerledes rund vår egen fatiuge, og hvordan tenke anderledes når den står på som verst. Jeg skal vær ærlig å si at det å tenke noe positiv om noe som tar så stor plass i hverdagen og som til tider er så ødeleggende virker fortsatt ganske umulig. Men hvis man får til di små endringen i ukeplanen vi laget i starten så kan det jo kanskje skje at det går an å tenke litt positivt eller i hvertfall mer fornuftig om fatiugen også.
Så hva skal jeg nå gjøre når jeg kommer hjem? Det er et veldig godt spørsmål. Jeg har noen små ideer og ting jeg gjerne vil begynne med. Men en ting er å sitte her langt borte fra virkeligheten og legge planer. Det blir noe helt annet å komme hjem å gjennomføre disse planen. For uansett hvor mye man planlegger en uke så dukker det bestandig opp noe som snur opp ned på alt man har planlagt. Jeg kan heller ikke gjøre disse forandringene alene. Jeg må få med min bedre halvdel og tuppa med på disse planene. Det er ganske fort gjort å havne tilbake i det sporet man har gått i så alt for lenge før. Derfor skulle jeg gjerne ha ønsket at gubben og tuppa hadde vært her noen dager slik at vi sammen fikk finne ut av disse ideene før virkeligheten banker på døra.
Til slutt vil jeg si at det har vært utrulig godt å være her. Å kun tenke på seg selv og ikke ta hensyns til noen andre. For selv om noen dager har vært veldig hektiske. Å at alle dagene har startet så alt for tidlig. Så har jeg følt meg i overraskende fin form. Jeg har til og med begynt å våkne 10 min før klokka ringer. Å det med mye mer energi en jeg har hatt på lenge. Til og med beina min har vært veldig snille med meg under oppholdet. Det eneste minuset med oppholdet er at de serverer fisk til middag tre ganger i uken (jeg liker ikke fisk) og at det var først etter å ha vært her i 14 dager at vi slapp å bruke munnbind. For selv etter 2 år med pandemi så får jeg fortsatt helt fnatt av å bruke munnbind og det har ødelagt litt av den sosiale biten for meg.
