Dere sier jeg var sint. At det var det dere så i kveld. Men jeg var ikke sint. Det dere så i kveld var ren fortvilelse fra en person som har blitt presset så mye at hun ikke orker mer. Dere så frustrasjonen over å være i en situasjon man ikke har valgt og være i selv. Og dere så desperasjonen over å ikke komme seg ut av den situasjonen, uansett hvor mye man prøver. Siden dere ikke så den reelle situasjonen, men kun så sinne, så kom sinne også inn i bilde. Sinne over å ikke bli sett, sinne over å ikke bli hørt, og sinne over å ikke bli forstått. Det er pga. mennesker som dere at jeg mener man ikke kan få snakket nok om mental helse og følelser. For jeg har aldri møtt noen som har så lite forståelse for mental helse som det dere har. I deres verden er det jo bare å ta seg sammen.
Jeg skjønner at dere kun så sinne, for dere har null kjennskap til de andre følelsene. Og det er ikke rart, for dette er følelser man blir lært at man ikke skal vise andre, fordi det gjør andre ukomfortable. Og man blir sett på som hysterisk og gal hvis man viser disse følelsene. Tenk om folk faktisk snakket om disse følelsene. Hadde man da blitt like ukomfortable i møte med disse følelsene. Hadde den som hadde disse følelsene og fortvilende utbruddene da blitt sett på som hysterisk og gal, eller hadde man tenkt at denne personen har det tøft så her må jeg hjelpe til.
Siden ingen snakker om disse fortvilende følelsene så er det heller ikke lett å hjelpe. Men slapp av, her skal dere nå få noen råd.
- Det hjelper ikke å be en person om å roe seg ned. Det gjør bare personen enda mer fortvilet. Personen er fullstendig klar over at man burde roe seg ned. Men det går ikke fordi man føler så ufattelig mye. Og når du da sier at nå må du roe deg ned for du er umulig å ha med å gjøre til en hysterisk person, da blir den hysteriske personen bare påminnet om at vedkommende er svak, gal og dum som ikke klarer og kontrollere følelsene sine. Så i stedet for å poengtere det, så sier du bare at jeg forstår deg, du har all rett til å være hysterisk. For det rare er at når man blitt møtt på følelsene sine, når man får tillatelse til å ha de, så roer de seg ned. Det er når man kjemper i mot følelsene sine, og når de ikke blir møtt, at de tar overhånd.
- Hvis en hysterisk person kommer med et spørsmål, ikke kom med et langt svar. Hold deg til ja eller nei, eller et enkelt svar til det spørsmålet som blir stilt. Jo lengre svaret ditt er, jo mer mistolker den hysteriske personen. For den hysteriske personen har allerede mer en nok med alt den føler, til at den klarer og forholde seg til lange svar. Så hvis en person spør hva man har gjort for å fortjene den mistilliten, så hjelper det ikke å si. «Jeg har da så absolutt ikke mistillit deg, og skjønner ikke hvorfor du tror det, men jeg skulle ønske bla bla bla og jeg er redd for bla bla bla.» Hold deg istedet til «Jo det er fordi bla bla bla» eller «Nei jeg har ikke mistillit til deg, hvorfor tror du det.» Enkelt og greit.
- Ikke kom med dine bekymringer eller ønsker. Den gal og hysteriske personen har nok bekymringer fra før og er som regel hysterisk fordi sine ønsker ikke ble som de skulle (kan så klart være tusen andre grunner til at personen er hysterisk)
- Ikke prøv å sett deg inn i den hysteriske personen sin situasjon med mer eller mindre du har vært der. Det hjelper lite og høre om at du også har hatt det tøft fordi katta døde for noen år tilbake.
- Og til slutt; hvis en hysterisk person bare går, så la personen gå. Vedkommende har allerede skjønt at den snakker for tomme ører, at den ikke kommer noen vei, at den de snakker med har null forståelse. Så hvis du er så dum og sier: «skal du bare gå nå,» så viser du bare egoisme, at du synes du er flinkere og bedre en denne, og fordi du ikke har tenkt og gi deg.
Selv med disse rådene så vil det aldri være lett og møte en person som ikke har kontroll på følelsene sine. Fordi følelser er så mye og så individuelt. Spesielt er det å vise at man aksepterer og forstår hvorfor den hysteriske personen er som den er, veldig vanskelig. Det er sjokkerende hvor dårlig det norske helsevesenet er på det. De er mer opptatt med å fortelle den hysteriske personen alt de gjør feil, enn å faktisk lytte og vise forståelse. Derfor vil jeg rette en stor takk til Bamble kommune psykisk helse og avhengighets team. Fordi de gjør faktisk dette, de viser forståelse. Og i stedet for å prøve og fikse på deg, så minner de deg på at det er helt normalt og føle på det du faktisk føler.
Jeg har hatt mange hysteriske episoder de 2 siste årene, og alle har blitt 10 ganger verre fordi folk har sagt at jeg nå er hysterisk og at jeg må roe meg ned. Som om jeg ikke er klar over det fra før. Tror dere virkelig at jeg ønsker og stå her å rope og være hysterisk? Kan dere heller ikke prøve å forstå hvorfor jeg gjør det? Jeg er en person som føler mye, og det å gå rundt og føle på alt det jeg har følt de 2 siste åra er ufattelig slitsomt og vondt. Tro meg, ingen ønsker det mer en meg selv at jeg klarte å ha kontroll på følelsene mine. Men det går ikke. Spesielt ikke når man må kjempe med de alene. Jeg er ikke sterk nok til det. Og det er bedre de kommer ut i hysteriske anfall, enn alternativet….
Og helt til slutt, skulle jeg være den hysteriske personen du møter (oddsen er stor for det) så må du absolutt ikke si; tenk på tuppa. For tro meg, det er det eneste jeg gjør, og jeg setter henne bestandig først. Men det finnes dessverre ting og situasjoner jeg ikke er sterk nok til å gjøre. Hvor jeg faktisk må sette meg selv først. Men det gjør ikke meg til en dårlig mor, og det betyr ikke at jeg ikke setter henne først.
